Kom gjerne tilbake neste år, Rickie Lee!
Ja, hun er fortsatt den aller kuleste av de kule.
Rickie Lee Jones / Røverstaden, Oslo / 29.08.24
Rickie Lee Jones hadde opplevd mer da hun slo gjennom som 24-åring enn de fleste rekker i løpet av et langt liv. «I spent most of my life in cars, vans, and buses», skriver hun i sin sjølbiografi, «Last Chance Texaco: Chronicles of an American Troubadour». «The Dutchess of Coolsville» hang med de kule, og forholdene sine fra den gang beskriver hun sammen med bilene de kjørte.
Hun cruisa rundt i Los Angeles med Tom Waits i hans 1963-modell Thunderbird, Lowell George hadde Range Rover mens Dr. John hadde stasjonsvogn, praktisk for å kjøre unga til skolen (hans unger, altså) og ta med matvarer hjem. Rickie Lee og Dr. John fikk for øvrig en Grammy sammen for sin versjon av Walter Donaldson og Gus Kahns «Makin' Whoopee» i 1990. Det er hun som er avbilda lent med ryggen på en bil på baksida av omslaget til Tom Waits' album «Blue Valentine».
Den kuleste var nok henne - og det er hun fortsatt.
Jeg har sett Rickie Lee fire ganger. Sist gang var på Kongsberg Jazzfestival i fjor der hun hovedsakelig spilte låter fra sitt da nokså ferske, utmerkede album «Pieces Of Treasure», med låter fra «The Great American Songbook». Albumet er hennes femtende ++.
Denne gangen spilte hun for det meste egenkomponerte låter fra sin lange karriere. Bandet var skalert ned til to: Ben Rosenblum på piano og trekkspill (han var med på Kongsberg også) og Mike Dillon på xylofon, trommer og diverse perkusjon. Det holdt i massevis. Dillon var dessuten turnéleder og sjef for bordet med salgsvarer, CD-er, grammofonplater, t-trøyer. En travel mann, med andre ord.
Bandet åpna med Thelonious Monks «Misterioso», før Rickie Lee entra scenen og plukka opp gitaren, en kjær gitar som skulle vise seg å ikke være helt frisk etter å ha blitt særdeles dårlig behandla av en bagasjehåndterer på en flyplass, noe flyselskapet overhodet ikke ville ta noe ansvar for, blitt limt sammen igjen, men dessverre i stadig stigende grad ute av stand til å holde stemminga. Det blei derfor først piano, perkusjon og sang på «Just In Time» før Rickie Lee overtok pianoet og Rosenblum fortsatte på trekkspill ut konserten. Slutt forresten å snakke ned trekkspill. Det er et utmerka instrument i riktige hender og det var det her.
Før dette hadde hun fortalt oss om sin nyeste hobby: slektsforskning. Hun hadde tatt gentester og, om jeg husker rett, funnet ut at noe av henne kommer fra Norge. Slektsforskning er noe jeg også sysler litt med, så hun må gjerne ta kontakt om hun f.eks. ønsker å få tyda noen kirkebøker. Siden enkelte prester nok til tider var nede og smakte litt på altervinen, er bøkene ikke alltid like lette å dechiffrere.
«Just In Time» gikk nok i starten litt treigt for Rickie Lee, det var kanskje ei stund sia de hadde spilt den, så hun utbrøt, «If you keep it that slow, I'm gonna shoot myself», og en kort instruksjon til Rosenblum ved pianoet blei forklart med, «Trying to show the boys that magic place between spunky and slow». Etter det satt det som det skulle.
Setlista finner dere her under her. Kanskje fikk vi høre litt andre låter enn det som var planlagt siden gitaren ikke kunne brukes. Jeg veit ikke. Det gjorde i hvert fall absolutt ikke noe. Hun bemerka at pianoet hørtes ut som det kom langt borte fra og hadde hatt et hardt liv, det òg. Det gjorde ikke noe det heller.
1. "Weasel and the White Boys Cool"
2. «Love Is Gonna Bring Us back Alive» (Rickie Lee Jones/Pascal Nabet-Meyer)
3. «Young Blood»
4. «Cakewalk Into Town» (Taj Mahal)
5. «Altar Boy»
6. «Hi Lili, Hi Lo» (Bronoslaw Kaper/Helen Deutsch)
7. «Just In Time» (Jule Styne/Betty Comden/Adolph Green)
8. «Cry Me a River» (Arthur Hamilton)
9. «Living It Up»
10. «Deep Space»
11. «We Belong Together»
12. «Infinity»
13. «The Horses» (Walter Becker/Rickie Lee Jones)
14. «The Last Chance Texaco»
Alle sangene det ikke er ført opp noen komponist på er skrevet av henne aleine. Tekstene hennes er alltid verdt å lytte til. Bob Dylan har kalt henne «a rael poet».
Dette var en konsert helt etter mitt hjerte.
Kom gjerne tilbake neste år, Rickie Lee!
Vil du vite mer om Rickie Lee Jones og musikerne hennes, finner du det her:
Rickie Lee Jones:
https://en.wikipedia.org/wiki/Rickie_Lee_Jones
https://rickieleejones.com/
Matt Dillon:
https://en.wikipedia.org/wiki/Mike_Dillon_(musician)
https://www.mikedillonvibes.com/
https://royalpotatofamily.com/artist/mike-dillon/#media
Ben Rosenblum:
https://www.benrosenblummusic.com/
P.S. Røverstaden holder, som vel kjent for de fleste her i Oslo, til i de gamle lokalene til Club 7 og seinere Sardine's og det ga en viss glede å se lokalet fylt opp som i gamle storhetstider. Sørvis var det også. Konserthusets direktør sto i døra da jeg kom og da jeg seinere ville ha en kaffe og baren viste seg å være uten kaffemaskin, løp barsjefen opp på kontoret og henta en kopp til meg. Litt utvant, dog, i hvert fall for meg, å se barpersonalet i sorte kjoler og mørk dress. De tok seg bra ut, da.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.