Attila Horvat er død
Mister Club 7 - Attila Horvat - er død. Nyttårsaften slutta hjertet å slå. Med Attila er en av Oslo-kulturens betydeligste figurer borte. Mange vil vel tenke omtrent slik: Uten Club 7; var ungdommen egentlig verdt å leve? Attilas nære venn Oddmund Berg har skrevet disse minneordene.
Attila Horvat
Natt til 1. januar då. ca. kl. 02:30 døde Attila av hjertesvikt i sitt hjem i Frydenlunds gate. Han hadde vært på nyttårsfest hos gode venner, og til tross for en stadig mer sviktende helse, var han i godt humør, han spiste godt og var en engasjert samtalepartner utover kvelden og natten til han plutselig ble revet bort.
Og det er slik vi vil huske Attila, som et engasjert og livsglad menneske med røtter i en kultur som han elsket, og hele livet bar med seg i alt han gjorde. Etter oppstanden i Ungarn flyktet han i 1956, 17 år gammel, over til Østerrike hvor han slo seg ned i Wien der han ble i tre år.
I 1959 kom han til Norge, og det var her han skulle komme til å bygge opp Club 7, som ble hans livsverk og i mange år et sentrum for nyskaping innen kulturlivet i Oslo. Idéen var at musikk, teater, bildende kunst, film, litteratur, ja, alle slags kunstneriske uttrykksformer skulle inkorporeres i et miljø der mennesker allerede møttes for å være sammen i en atmosfære av vennskap og gjensidig respekt. Selv hadde Attila fått sin inspirasjon til et slikt tiltak fra kjellerklubbene i Wien som forenet et godt sosialt miljø med musikk og teater.
I begynnelsen av 60-årene var utelivet i Oslo lite fargerikt, jazzklubben Metropol fantes, men ellers var det ikke mye plass til eksperiment og andre idéer om hvordan et utested skal drives. Tidspsunktet for Attilas klubb kunne ikke ha vært bedre. Den nye ungdomskulturen som var i ferd med å bryte fram i USA, spredte seg til Europa, og i 1963, da Club 7 hadde sitt førte møte i Kafe Rene på Lilletorget, sto jazz og poesi på programmet.
Siden vokste det lille tiltaket til et blomstrende sted for kultur og sosialt fellesskap. Man kunne alltid gå på klubben og finne en sjelelig venn, en det gikk an å dele sine tanker om livet med, en man kunne bomme for et glass vin og en røyk.
Musikken sto hele tiden sentralt i klubbens liv; jazz, rock, men også klassisk en gang i blant. Teater og galleri blomstret, filmklubben samlet cineaster hver onsdag, de litterære programmene kunne samle fulle hus, jazzkafé og barneteater gjorde både barn og foreldre lykkelige, og for ungdom på 60- og 70-tallet var Club 7 et must, for der gikk alle det var verdt å møte. Der skjedd det!
Selv ble Attila mer og mer av en farsfigur i dette miljøet. Han inspirerte og oppmuntret folk som kom med idéer; musikere, forfattere, bildende kunstnere, ja, alle som hadde noe å snakke om, eller idéer de ville presentere, fikk tid hos Attila. For han hadde en grunnleggende kjærlighet til mennesker, og en tro på at fantasien og det skapende ved oss er vår sanne natur, og ikke den utenpåklistrede identitet som det kommersialiserte samfunn ønsker å lime på oss, og som faller av ved neste motetrend.
Attila hadde et evighetsperspektiv på mennesket. Han var født katolikk og som barn var han korgutt og hjalp presten både i kirken og under hjemmebesøk. Som voksen praktiserte han ikke lenger, dvs. han gikk ikke i kirken, men han sa at han hadde sin egen samtale med Gud. Han gikk aldri nærmere inn på hva det betydde. Uansett hvor han hadde sin styrke fra, så satte den ham i stand til å møte andre med en varme og en åpenhet som gjorde dem trygge på at de var verdt noe. Attila kunne dra et menneske til seg og vise en nærhet som var tett og intim uten at den føltes pinlig, for alt ved ham både på godt og vondt var ekte. Og derfor kunne han få mennesker till å blomstre.
Ikke alt var like lett i livet hans. Attila fikk sin del av motgang og lidelse, og da Club 7 gikk konkurs fikk han en knekk han aldri kom helt over. Likevel bar han ikke bitterhet mot noen, enda han saktens kunne ha hatt grunn til det.
De siste årene Attila fikk leve slet han med store helseproblemer, og han var ofte sliten av livet. Men nå når han er gått bort, vil vi minnes ham som den han egentlig var; en varm og livsglad mann med sans for god mat, god vin og gode venner, og for den nære, personlige samtale. Attila hadde plass til alle under sine vinger, og ingen som kjente ham kunne forbli uberørt av hans livsenergi og store glede over å være menneske og medmenneske for alle dem han møtte i det krevende liv han fikk leve.
Vi lyser fred over Attilas minne.
Del på Facebook | Del på Bluesky