Eit fix ferdig album fra Lucifer Was
Lucifer Was serverer tidsriktig prog-rock. På nynorsk!
Vidar Webjørnsen er pensjonert barnehagelærer og logoped og tildigere tillitsvalgt i Utdanningsforbundet Oslo.Lucifer Was er et norsk band basert i Oslo, som ble dannet i 1970. Etter noen aktive år lå de nærmest i dvale mellom 1976 og 1996. Platedebuten kom først i 1997 med albumet «Underground And Beyond», som i sin helhet inneholder musikk som er skrevet ca. 25 år tidligere.
Tittelen røper på sett og vis hva man har i vente: tung, symfonisk rock med storslagne arrangementer og tekster som beveger seg innenfor det okkulte, i god progressiv heavy rock-tradisjon fra 70-tallet. Man aner innflytelse fra band som Black Sabbath, men også for eksempel Jethro Tull (fløyte står ofte sentralt i lydbildet), King Crimson og Uriah Heep – uten at dette skal ta fra dem deres originalitet. De låter egentlig som ingen andre!
Med tiden har lydbildet og tekstene utviklet og utvidet seg, selv om de har vært tro mot grunnelementene i det musikalske landskapet de har valgt å holde seg innenfor. Hittil har det blitt 8 albumutgivelser. Ledet av gitarist og hovedlåtskriver Thore Engen (68) har de høstet godord i internasjonal musikkpresse, spesielt sjangermagasiner innen heavy/progressiv rock. Enda et tilfelle av «ikke profet i eget land»? Et høydepunkt i katalogen er rockeoperaen (et ord Engen hater, men la gå) «The Crown Of Creation» (2009), som ble spilt inn sammen med Kristiansand Symfoniorkester og produsert av Freddy Lindquist.
Med årets utgivelse, «Ein Fix Ferdig Mann», gir de for første gang ut et album med norske, nærmere bestemt nynorske, tekster, alle skrevet av Thore Engen. Engen og vokalist Jon Ruder har skrevet melodiene på alle de 9 låtene.
Ved første gjennomlytt fremstår musikken som en anelse mer melodiøs og kanskje lettere tilgjengelig og mer variert enn tidligere utgivelser. Det burde tilsi at dette er et velegnet utgangspunkt for dem som ønsker å gjøre seg kjent med bandet og musikken. Så kan man eventuelt orientere seg bakover i tid hvis det gir mersmak. Hvilket det etter min mening bør gjøre!
Tekstene fremstår som mer personlige enn tidligere, men det kan også skyldes at de for første gang er på norsk. Engen selv sier at han bygger på egen livserfaring, men at tekstene ikke er selvbiografiske. Snarere mener han å si noe om samfunnet og livene vi lever i det.
Det åpner feiende med gitar, tunge trommer og mektig kor, før det roer seg ned med Ruders vokal i «Frå Fyrste Dag». Koret kommer inn igjen mot slutten, med stadig stigende intensitet. Så følger tittelsangen, en mer konvensjonell rockelåt med en iørefallende melodi, og med en flott gitarsolo.
Videre på albumet finnes innslag av operasang, utført både av solister og et kor bestående av åtte sangere. Dette er mest fremtredende på «Aftenbøn Til Dauden». Her finnes også de sedvanlige gitar-riffene og -soloene (sjekk for eksempel åpningsriffet på «Eg Vil Ha Det Eg Vil Ha»!), samt et tett og velspillende band hvor de fleste etter hvert har vært med i mange år.
Her finnes alle slags keyboards, inkludert mellotron (!) og synthesizer, alle traktert av Arne Martinussen, og den tidligere nevnte fløyta (spilt av Dag Stenseng og Line Mevassvik). Og ikke minst mektig vokal av Jon Ruder. Thore Engens sønn, Andreas Sjo Engen, er også gitarist på albumet. Resten av bandet er Bjørn Malmåsen (bass), Arne Brøter (trommer) og Kai Frilseth (perkusjon). I tillegg bidrar mange gjestemusikere.
Litt om tekstene, for de er viktige i denne sammenhengen: Engen lot seg inspirere til å skrive på nynorsk bl.a. etter å ha lest Aasmund Olavsson Vinje, og etter en idéutveksling med vokalist Ruder. Han mener de fleste har det materielt bra i vårt moderne samfunn i dag, men stiller spørsmål ved hvilke verdier vi baserer våre liv på. Dette kan sies å være det gjennomgående temaet for albumet.
Jeg-personen Knut og dama hans. Sigrid blir presentert i første låt, «Frå Fyrste Dag». Knut lærte å gå i takt og svarte ja til alt han ble bedt om, forteller han. Neste låt, tittelmelodien, portretterer en vellykket mann som har alt på stell og skryter av det. I «Krig I Opne Landskap», møter han veggen. Han strever i et åpent kontorfellesskap («opne landskap») hvor målet er å prestere og levere resultater, i stedet for å realisere sider av seg selv som kunne ha blomstret under andre omstendigheter og i andre fellesskap.
Knut er virkelig på bånn i «Ei Gåte», kanskje den låta på albumet som grep meg sterkest. Og det gjelder både tekst og melodi. Her har Knut det helt jævlig, men alkoholen får ham til å føle seg på topp. «Eg likar meg betre når eg liknar han / Som bor inni draumen, ein fiks ferdig mann.» Melodien er kanskje den beste på albumet, og Engen (hvem av dem?) trår til med en flott gitarsolo. Mot slutten kommer et mektig kor, parallelt med den stigende dramatikken i teksten. «Det er en tid for alt, men alt for lite tid». Så sant som det er sunget!
«Når Natta Kjem Og Tek Meg» har også en dyster tekst, som delvis står i kontrast til en litt lettere melodi og et mykere preg i og med at vokalen her overtas av en kvinne, Line Mevassvik. Teksten beskriver livet med Knut fra Sigrids perspektiv. Stemningen som skapes av bandet bak vokalen, understreker det dystre og faretruende. Den fortsetter i «Eg Vil Ha Det Eg Vil Ha», som skildrer avhengighet i tre stadier (vers): Første vers: {Italic:«Eg vil ha det eg vil ha», andre vers: «Eg skal ha det eg skal ha», og til slutt tredje vers: «Eg må ha det eg må ha». Et snedig språklig grep!
Jeg liker symbolikken i den nydelige balladen «Snømann I Sol», hvor snømannen er Knut som svinner hen. Eller, han blir lammet eller ødelagt av for mye suksess (sol). «Når vår blir sumar og morgon blir til dag / Så er han mannen som det blei lite av». Igjen er det verdiene vi lar styre våre liv Engen stiller spørsmål ved. Og, kan man tilføye, hva er suksess?
I «Aftenbøn Til Dauden», nok en sterk og gripende tekst, orker ikke Knut mer og prøver å ta livet sitt. «Eg hatar augo for kva dei har sett», «Eg hatar øyra for kva dei har høyrt», og «Mest hatar eg kjeften min for orda han har sagt». Her kommer operasangere inn og understreker dramatikken i teksten – virkningsfullt!
Men det går bra, og albumet avsluttes med «Kunsten Å Gjere Ingenting». Personlig kjenner jeg meg igjen i temaet slik jeg tolker det. Det er virkelig en kunst å gjøre ingenting uten å få dårlig samvittighet for alt man skulle ha gjort! Her blir dette redningen for Knut, i den forstand at han erkjenner at livet ikke handler om å leve opp til alle andres forventninger.
Til å være et band rotfestet i 70-tallets progrock-tradisjon, låter musikken bemerkelsesverdig lite «gammeldags» - jeg vil heller kalle den tidløs. «Ein Fix Ferdig Mann» er et album det er vel verdt å sjekke ut, og Lucifer Was er et band du bør gjøre deg kjent med hvis du ikke allerede er det!
Del på Facebook | Del på Bluesky