Beyoncé – i helt egen klasse

Country? Slett ikke. Et markant skifte i Beyoncés imponerende katalog – ja vel. Men om albumet ikke var markedsført som «Beyoncé goes country», ville ingen funnet på å bruke den betegnelsen.


OK, førstesingelen var ganske country. Ikke som Shania Twain, og veldig langt unna nordicana. I retning Dolly Parton? Ja. «Texas Hold ‘Em» åpner med banjo som komp, og inkluderer etter hvert fiolin. Harmonimessig er den nærmest streit blues; det låter bare ikke sånn.

«Texas Hold ‘Em» er en kjempefin sang, og er – selv om den altså låter mer country enn resten av albumet – en god pekepinn på hva vi kan vente oss.

Beyoncé serverer to forsiktig uttrykt godt kjente cover-sanger. Begge låter helt bevisst, vil jeg anta, nærmest identisk med originalen. Hun gjør ingen forsøk på å «forbedre» Paul McCartney og Dolly Parton. «Blackbird» og «Jolene». Underveis får vi også hint til Nancy Sinatra og The Beach Boys.

Men hun spiller oss et puss ved å oppgi komponistene til disse låtene som «bending» - noe som betyr noe i nærheten av at «opplysninger kommer/foreløpig ukjent». Dolly Parton får også æren av å introdusere en låt, i likhet med Willie Nelson.

Når det kommer til soundet, er det to vesentlige ting å merke seg. Så godt som alle instrumentene er akustiske. I den grad vi hører synthesizere, er de innstilt på «akustisk». Live kan albumet som helhet framføres av Beyoncé + en gitarist, en bassist, og en trommeslager.

Med ett vesentlig unntak – vokalen, og dette er virkelig banebrytende. Beyoncé leverer 27 låter som varer i nesten 1 time og 20 minutter. Og så godt som hele veien er hun sitt eget kor. Du er vant til å høre koret i refrenget og som «svar» til vokalistens ledetråd.

Her er det meste snudd på hodet. Med unntak av et par rap-innslag, dobler og tripler Beyoncé nesten hele veien sin egen vokal. Jeg aner ikke om hun kan skrive ut noter/partitur, men den som skal gjøre det har litt av en jobb foran seg.

Så – hvordan skal man beskrive dette albumet, som helhet? Country? Nei. Gospel? Nei. Pop? Nei. Hip-hop? Nei. R&B? Nei. Svaret staves enkelt: Beyoncé.

Allerede på utgivelsesdagen, langfredag 2024, er dette et legendarisk album.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Beyoncé – uten overraskelser

(30.07.22) Byoncé skuffer ikke, men hun leverer ikke mer enn helt greit.


Nå ruler de mørkhudete kvinnene, for alvor!

(09.11.16) Beyoncé – Solange – Alicia Keys. Snakk om å ta grep om moderne popmusikk!


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.