Shane MacGowan (1957-2023)
Han ble født første juledag, så det lå kanskje i korta at han skulle skrive en legendarisk fin julesang?
Begge foreldra var irske, men Shane ble født i gruvebyen Kent, sørøst i England. I det musikalske kjølvannet etter Sex Pistols, debuterte han med singelen «King of the Bop» i 1978. Bandet het The Nipple Erectors, seinere bare The Nips.
Dette er nok bakgrunnen for at Shane MacGowan ofte betegnes som «pønker». Og ja, i livsførsel var han punk så god som noen. Men musikalsk var han aldri pønker. I stedet dukka han ned i sitt irske opphav.
The Pogues, bandet han ble stjerne i og som han skreiv de fleste sangene for, produserte en salig blanding av irsk folkemusikk og rock. Mindre rock enn The Waterboys, mindre folkemusikk enn The Dubliners – likevel nærmere Dubliners enn Waterboys (kanskje med unntak av «Fisherman’s Blues»).
Midt på 80-tallet opplevde The Pogues eventyrlig suksess, ikke minst her i Norge. Det Elvis Costello-produserte albumet «Rum Sodomy & The Lash» slo ned som en bombe i 1985, og oppstyret rundt bandet ble ikke mindre da de tre år seinere leverte «If I Should Fall From Grace With God».
I 1988 turnerte The Pogues som support for Bob Dylan; en ikke unaturlig miks, gitt Dylans bakgrunn i den amerikanske folkemusikken. Det skjedde imidlertid ikke sjelden at Shane aldri dukka opp til disse konsertene. Han var sannsynligvis alt for full til å stå på beina. I 1991 fikk han sparken i The Pogues, og danna etter hvert The Popes – et band som på ingen måte nådde Pogues-status.
Jeg hadde to intervjuavtaler med Shane MacGowan. Først i Oslo, så i Dublin. Begge gangene gikk avtalen i dass, og fylla har skylda for at jeg aldri fikk snakka med ham. Under konserten i kjelleren på Chateau Neuf (Cirkus, 11. mai 1985) presterte han to ganger å synge teksten til feil låt; bandet spilte én sang, Shane sang en helt annen!
Jeg hadde avtale om å intervjue ham etter konserten, men vel inne i garderoben skjønte jeg fort at dette var meningsløst. For der lå Shane MacGowan flat på en benk, fullstendig utslått.
Nyttårsaften 2000 befant jeg meg i Dublin, der jeg så U2 spille det nye årtusenet inn. 1. nyttårsdag hadde jeg avtale om å intervjue Shane MacGowan. Nok et mislykka forsøk. En times tid etter avtale kom manageren hans inn døra til hotellet der jeg satt i lobbyen og venta. Rundt nakken hans hang Shane MacGowan …
For mange av oss er «Fairytale of New York» den overlegent beste julesangen. Den er så vakker, historia om de to irske bomsene som treffes i New York. Han sitter i fyllearresten, og tenker tilbake på alle håp som brast i alkohol og dop.
BBC turte lenge ikke å spille sangen, men måtte til slutt gi tapt for folkets røst. Så i dag, flere ganger i løpet av dagen i hele desember, kan britene slå på radio og høre Shane MacGowans tekst:
«You scumbag, you maggot, you cheap lousy faggot, happy Christmas your arse I pray God it's our last».
Han synger tidenes duett med Kirsty MacColl. Nå er de begge borte, så denne jula blir det enda tristere å høre «Fairytale Of New York».
En av de største låtskriverne og vokalistene i britisk musikk har forlatt oss.
Del på Facebook | Del på Bluesky