Popkunstneren Thom Hell
Han er helt sikkert drittlei av å bli sammenligna med Lennon/McCartney. Men når Thom Hell nå gir ut et album som i sin helhet høres ut som outtakes fra Paul McCartneys «Ram», må han nesten tåle at vi ripper opp i slektskapet.
Jeg kunne egentlig henvist til alt Macca stelte med i tida rett etter The Beatles, men det er ikke tilfeldig at jeg trekker fram nettopp «Ram» - dette sterkt undervurderte kunstverket fra 1971 som ville vært en pryd i Beatles-katalogen. Så bra er dette albumet.
Hvis du lurer på om jeg har rett, kan du med fordel begynne med «This Is Considered Love».
«A Pleasant Life» oversvømmes av gode melodilinjer, og Thom Hell – alle veit det ikke, men han er nordmann! - vasser i elegante tempo- og taktskifter. Ganske umerkelig for den smått uoppmerksomme lytter skifter åpningslåta «All I Wanna Do» mellom streit 4/4 i verset og valsetakt (3/4) i refrenget. Sånn opererer kunstnerne i dette faget.
Gi deg gjerne i kast med «For Eternity»; det er så finurlig utspekulert – med melodilinjer i fleng; denne sangen kunne med små grep blitt til flere sanger! Gå tilbake til start. Til «Ram» og fire-fem år framover i tid, til 10cc’s stjerneskudd «Sheet Music» (1974), «The Original Soundtrack» (1975) og «How Dare You!» (1976) – kikk litt på koringene i «Waking Up Late». Det var slett ingen tilfeldighet at Paul McCartney seinere fant en lekekamerat nettopp i 10cc’s Eric Stewart.
Er så Thom Hell flink i faget? Ja, han er kjempeflink. Flink til å få relativt kompliserte akkordprogresjoner til å låte «pop»; flink til å skrive rett-i-øret melodier (selv om de altså ikke akkurat er «Til Elise»-enkle); flink til å sette sammen varierte arrangement. I det helt tatt. Flink.
Jeg håper jeg med dette på relativt enkelt vis har greid å formidle hva slags album «A Pleasant Life» er. Jeg koser meg veldig med det.
Del på Facebook | Del på Bluesky