Burt Bacharach (1928-2023)
Det er ikke alltid jeg tar til tårene når frontfigurer i populærmusikk-bransjen takker for seg. I dag gjør jeg det. Burt Bacharach var et unikum som komponist, og jeg aner rett og slett ikke hvor mange gledesstunder den mannen har gitt meg.
Det starta med «The Story Of My Life», sangen han skreiv til Marty Robbins i 1957. Doo-wop i koret og plystring – en lettvekter av en låt som høres ut som bestilt av Cliff Richard. Men den ble Bacharachs første #1-hit. Etter hvert skulle det bli mange sånne.
Inspirert av bebop-stjernene Dizzy Gillespie og Charlie Parker, spilte han mye jazz etter å ha flytta fra Kansas til New York mot slutten av 40-tallet. Men det var en helt annen type musikk som skulle bli Burt Bacharachs legacy. Jeg tenker på ham som the gentleman i bransjen, i godt kompaniskap med «the fifth Beatle», George Martin.
De fleste av hans mest kjente sanger har han skrevet sammen med tekstforfatteren Hal David. De utgjorde et sånt låtskriverpar – Lennon/McCartney, Elton John/Bernie Taupin.
Han fikk filmmusikk-suksess med «Arthur’s Theme», og han skjønte muligens ikke mye da «The Look Of Love» dukka opp i James Bond-filmen «Casino Royal» i 2006, 40 år etter at den gikk til topps med Dusty Springfield. «Raindops Keep Fallin’ On My Head» ble selve lydsporet til «Butch Cassidy and Sundance Kid» (Paul Newman & Robert Redford) i 1969.
Jeg kan spille singlene med Dionne Warwick om og om igjen. «Walk On By», «Anyone Who Had A Heart», «I Say A Little Prayer».
Samarbeidet med The Carpenters ble mer døgnfluer i mine ører. Men hvilken låt han kom opp med i 1986! «That’s What Friends Are For» - på vokal: Dionne Warwick, Elton John, Gladys Knight, Stevie Wonder – og på munnspill: Stevie Wonder.
Bacharach er avbilda på coveret til Oasis’ «Definitely Maybe» fra 1994, men hans mest oppsiktsvekkende samarbeid med «den moderne pop/rock-generasjonen» kom i 1998. «Painted From Memory» er et sammenhengende blinkskudd.
Tenk å ha vært til stede, da Burt Bacharach i noen uker satte seg ned ved pianoet – sammen med Elvis Costello! «I Still Have That Other Girl» - there’s not much more to be said.
Fins det noen norske pop-komponister som står i gjeld til Burt Bacharach? Opptil flere, vil jeg tro – men først og fremst Ulf Risnes. Sangene til Tre Små Kinesere kunne antageligvis aldri sett dagens lys uten at Burt Bacharach hadde gått opp løypa.
Tusen takk, Burt Bacharach!
Del på Facebook | Del på Bluesky