Gary Numan - mer piggtråd og mer poppete!

Noen av låtene må han ha spilt 1000 ganger. Men er det like rå og spreke den dag i dag.

---

Gary Numan / John Dee / 30.05.22

Av Siri Bjoner // 31.05.22

---

Første gangen jeg hørte «Cars» var på Top of the Pops på BBC, høsten 1979. Lite visste jeg at det skulle ta nesten 40 år før jeg faktisk hørte den fra ei scene, og langt over det før jeg fikk se den i all sin prakt!

I april 1979 kom "Replicas" med Tubeway Army og i september kom første soloskiva til Gary Numan, "The Pleasure Principle". Dette året gjorde han «Cars» live for første gang (John Peel sessions, 25. mai), og i Glasgow i september fulgte «Metal», «Down In The Park og «Are 'Friends' Electric»? Disse fire låtene har blitt spilt på konserter i hvert av de siste seks tiår. Ikke fordi mannen ikke har annet, bra materiale, men fordi disse fire synthlåtene er klassikere som er like bra og like populære den dag i dag.

Seks tiår. Hver eneste konsert. Setlistene er nok ikke helt oppdatert fra de første tiårene, men han må ha spilt dem minst 1000 ganger … – og de er like spreke, rå og bra i dag som for 43 år siden.

I Norge har de bare blitt framført tre ganger - to ganger i 2018 og igjen i går. Jeg fikk ikke med meg første konserten for tre år siden, men den andre – den på Rockefeller – var en trist affære. Lyden var grautete og bandet var helt klart preget av at noe ikke funka.

Gary Numan kan trygt kalles synthens gudfar, og har hele tiden holdt seg til elektronisk musikk. De siste tre skivene «Splinter (Songs From A Broken Mind)» (2013), «Savage (Songs From A Broken World)» (2017) og «Intruder» (2021) har blitt gradvis mørkere, tyngre og mer interessante. "Mer piggtråd og mer poppete", som kompisen sa det. "Masse synth og masse gitar og masse bass og masse vokal og helt perfekt!"

På John Dee i går stemte alt. Showmannen Numan trollbinder fra første låt. Sammen med gitarist Steve Harris og bassist Tim Slade er trekløveret kledt for den dystopiske fremtiden. Det er dystert og tungt men om dette er fremtidens soundtrack, er det helt greit. Lokalet var nesten fullt og det var svette og varmt og et ekstatisk publikum. 20 låter fra åtte skiver fordelt over hele karrieren er luksus, for mannen har nok av bra materiale å ta av.

Support: I Speak Machine (Tara Busch), en energibunt fra første sekund. Absolutt en artist det er verdt å sjekke ut!

Tilbake til Numan. Han har med seg et solid og velspilt band. Foruten Harris og Slade består bandet av Richard Beasley på trommer og David Brooks på keyboards; begge har vært med siden 90-tallet. Dette er en gjeng som er så tight at det er en fryd. Noen band har for lengst gått lei av å spille gamle hits, og det synes – men denne gjengen stortrives med gammelt og nytt materiale i skjønn blanding.

Det merkes knapt at materialet kommer fra forskjellige epoker, for sammensetningen er perfekt. Et herlig sammensurium, men det stemmer. Hører man på alle skivene kronologisk er det en svak rød tråd, til tross for at de er vidt forskjellige. Satt sammen og modernisert er det bare moro. Lyden er perfekt, lysproblemene fra Amsterdam var forbigående og vi som var der kunne sikkert kommet tilbake dagen etter. For dette var gøy!

Setliste: Intruder, Remind Me to Smile, Pray for the Pain You Serve, The Gift, Metal, Ghost Nation, Is This World Not Enough, Films, Pure, Resurrection (Intro only), Down In The Park, Everything Comes Down to This, Here in the Black, Cars, My Name Is Ruin, Love Hurt Bleed, The Chosen, The Fall, A Prayer for the Unborn, Are 'Friends' Electric?

---

Del på Facebook | Del på Bluesky