Ikke gi deg, jente!
Hun holder det gående i en time og tre kvarter, og leverer et til fingerspissene proft show.
Hanne Krogh: «Lykken er å la det swinge» / Edderkoppen Scene / 09.09.21
Tittelen skal tilskrives en lærdom Hanne Krogh har etter sin farmor. Hun skal ha vært et grepa kvinnfolk, som blant annet visste ord da biskopen påpekte at farmors sykkel var moden for utskifting: «Om biskopen hadde tilbrakt like mange timer mellom mine lår som min sykkel har gjort, ville nok også han vært litt slarkete i kantene!»
Showet er i hovedsak lagt opp som ei reise gjennom Hanne Kroghs 50 år på scenen – ja, det hele starter faktisk litt før «Lykken er» ble vårt bidrag til den internasjonale Grand Prix-finalen i 1971. Etter den gang har Grand Prix som vi alle veit blitt en ikke liten del av hennes liv.
Hanne Krogh mener hun ofte har blitt omtalt som «blond og dum».
- De som kjenner meg godt, vet faktisk at jeg ikke er spesielt blond - og dum? Nei, det er jeg ikke.
Hvilket hun har helt rett i. I likhet med de aller fleste av sine sjangerkolleger har hun sunget mye dilldall, som for eksempel at «lykken er alt du vil/lykken er sild i dill». Men hun var bare 15 år da hun stinn av begeistring gikk løs på Dag Frølands fantastiske tekst «Levende lys» - for øvrig til store protester fra tekstforfatteren. Frøland møtte faktisk opp i NRK i ens ærend for å få nedlagt et forbud mot at Hanne Kroghs versjon skulle spilles i radio. Det faktum at en tenåring hadde sniki seg til «Levende lys» var å sammenligne med at Leif Juster skulle spille Hamlet!
Showet er en herlig blanding av skjemt og alvor – «ditt og datt», som Arne Bendiksen formulerte det. Musikalsk spenner det fra «Dyrene i Afrika» til «Tir n’a Noir» - Vamp-låta som kommer i et oppspill til en lengre sekvens som kalles «Vestavind». Foreldrene ble skilt da Hanne var ei lita jente, og veien gikk til Haugesund – og hvor langt er det egentlig fra Haugalandet til Irland?
Mellom låtene forteller Hanne Krogh om emigrasjonen; halve Norge og store deler av den irske befolkninga la ut på den farefulle ferden – i båt, helt til USA. Hun gjør ikke noe forsøk på å «prakke på oss» verken den ene eller andre holdninga, men parallellen til situasjonen i Middelhavet er selvfølgelig slående – og helt sikkert ikke lagt inn i repertoaret ved en tilfeldighet.
Hanne Krogh framstår som en ypperlig formidler – både som vokalist og som historieforteller. Om hun ikke hadde valgt sangkarrieren, ville hun blitt en ypperlig foreleser på universitetet. Og den som fortsatt går rundt og tror at hun er «dum og blond» oppfordres spesielt til å ta seg en tur til Edderkoppen.
Det er ingen tvil om hvem som er stjerna, men hun har med seg fire ypperlige sangere og dansere som formelig sprudler om kapp med sjefen. Hørte jeg noe om appelsinbåt-smil? Mye av musikken ligger på tape, mens fire musikere på scenen gjør godt fra seg. Spesielt er Børge-Are Halvorsen god der han briljerer på diverse treblås-instrumenter.
På premieren skurra det litt i teksten der hun forteller at vi aldri vil bli kvitt ‘a – «Jeg er her». Og burde ikke denne låta legges opp en ters eller kanskje en kvart?
Men dette er flisespikkeri. Hanne Krogh takker for at hun har fått lov å bli del av en lengre historie, en større tradisjon enn bare seg sjøl. Store deler av det norske folk sender takken i retur. Showet avsluttes selvfølgelig med «La det swinge», men når teppet går ned for siste forestilling har hun ganske sikkert sine ord i behold:
- Dere blir aldri kvitt meg!
Del på Facebook | Del på Bluesky
Kanonkveld med Kiefer Sutherland
(21.04.26) Dønn ærlig, bunn solid rock med inspirasjon fra americana og køntri, men dette rocker.