Deilig fuck-it-stemning fra Duvel

Oslo-bandet slenger likesågodt en perlerad av et album på bordet.


Happy, happy, happy! Hoppende i stua en solrik søndag med Duvel på anlegget. Eller syklende, sparkende, rullende langs fortauet på vei ned bakken mot sentrum med uforsvarlig høy lyd på headsettet.

Duvels selvtitulerte andre album er en aldeles sterk oppfølger til 2018s “Attempts At Speech”. De 9 perlene av noen låter vi blir servert gjør det sjeldne: Jager bort søndagsangsten i forkant av blåmandagen, og får opp pulsen på veien mot noe bra.

Gutta er fortsatt i starten av gamet, men de spiller, synger, gjennomfører med en overbevisning som skulle tilsi at de lever og ånder kun dette. Hele albumet er en ren synergi, alle låter bygger på og opp hverandre. En herlig halvtime med smil og avslappet mine for meg som lytter.

Er det én låt som eksemplifiserer albumet som helhet, må det være “Elephant Island”. Her er alt med: Hollbergs karakteristiske vokal, Flaathes dype bass, og Lindebrekkes livlige og cymbaltunge trommer. Dette er 80s post-punk med mye positiv energi.

De litt mer råe, vonde vibbene hentes inn noe i “Hong Kong Sex Toy Store”. Ting settes mer på spissen; det er mørkere, dypere. Her kommer også Hegres keyboard godt med på å få frem en noe sårere tonalitet.

Og til slutt kommer “Eels”, som et slag i magen. En fantastisk kombinasjon av gjennomtrengende vokal med syrete og vrengt gitar, som lander det hele. En låt som viser kombinasjonen av full kontroll med uredd eksperimentering. Nydelig smerte. Vi er på vei ned igjen fra trippen.

Likevel, vil jeg si albumet sett under ett gir meg i overkant positiv energi. Grunnen til at det er glede som oppstår av noe så rart som 80s post-punk, kommer gjennom teksten i “Human”: “I think I’ll just keep laughing, laughing at the fact, the fact that we just might be human”.

En glede over at livet er bare som det er. Uansett om det er fucked up, så er det nå enda livet. Dette er så deilig fuck-it-stemning at man ikke kan la være å ha albumet på repeat - igjen og igjen og igjen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Nonne - kompromissløs elektro-rock magi

(21.10.25) Ikke la deg skremme av navnet. Nonne er et band fra Tromsø med Erlend Skotnes på trommer, synth og elektronikk og Gustav Eidsvik på bass og vokal. Og dette er noe av det feteste som har kommet fra nord de siste årene.


Men rocken var så definitivt ikke død!

(20.10.25) «Det finnes ingen bra rockeband for tiden» leser jeg stadig vekk på SoMe. «Alt var så mye bedre før, og jeg hører bare på de gamle skivene mine!»


Slitesterke «Horses» holder seg godt live

(19.10.25) Betydningen av å høre et album fra første låt på side 1 til avslutningen av side 2 kan knapt overvurderes. Dette ble klart da ikonet Patti Smith, dypt involvert og konsentrert med hjelp fra selveste Lenny Kaye, valgte å gjøre ære på «Horses» - 50 år etter utgivelsen.


Knall rifftung rock’n’roll med The Hives!

(18.10.25) Blinkende westerninspirerte smokingdresser, frekk, eksplosiv rock n roll med punk energi og vittige kommentarer. The Hives ledes av en av verdens mest karismatiske og selvsikre frontfigurer – og han fronter et stramt, veloljet band. Vi koste oss glugg med rockeklisjeer og rifftung garasjerock som fungerer også i 2025.


Vidar Lønn-Arnesen (1940-2025)

(17.10.25) Vidar Lønn-Arnesen er død. En av landets mest markante forkjempere for populærmusikken er borte.


Oh Lord! Som Paal Flaata synger Elvis!

(17.10.25) Han er en makeløs flink sanger. Herregud - Paal Flaatas barytonrøst er hjerte og smerte, herfra inn i evigheten.