Et slags minnebrev til Kolbein (1933-2021)

Kolbein Falkeid er borte. For våre lesere er han nok mest kjent som husdikteren til Vamp. Her følger en poetisk minnetale.

Av Tom Stalsberg // 29.06.21

(Kolbein Falkeid i 1978 fra diktsamlinga, ”Opp- og utbrudd”).
Kolbein Falkeid sovnet stille inn den 27. dagen i juni. Han ble 87 år gammel.

Dikters tror kanskje bølgene stoppet å bølge i noen sekunder/notene hang ikke med/måkene seilte veldig lydløst, vingeslag etter vingeslag /et sted langt bortenfor neste refreng hørtes det kanskje et velourdrønn da Falkeid pakket ned konkylier av dyr, levd liv, sorg, latter og ord i skipssekken, og dro fra oss. Forventet, men like fullt.
Tristesse. Takk, men Kolbein, på denne trykkende junidagen må du igjen vise oss kaffekjelens vinger. Okay?

Okke som. God ferd videre. Med ustø kurs i gråskjegget under skipperlua. Med et falmet atlas i lomma.

Svipper han innom Tir n'a Noir ? Som refererer til Tír na nÓg, dette mytiske landet nedfelt i den irske mytologi, og som kjent en av bandet Vamps mest kjente sanger fra 1993, melodi Øyvind Staveland:

Når min rustne kropp går i bakkane tungt
Hørr'eg nåken hviska bakom vintrane ungt:
Kom tebage, venn, ifra kneipar og svir.
Kom igjen te Tir n'a Noir.
Kom te hud. Kom te sinn ifra alt så e grått.
Eg ska stryga ditt kinn, gjera blikket ditt blått.

For bak horisontar,
Så forvitra og glir
E eg di,
Di Mary McKear.

Falkeid har vært en fast leverandør av meget habile tekster til Haugesund-bandet Vamps katalog siden de debuterte i nettopp 1993 med albumet ”Godmorgen, søster” (tittelkuttet er også Falkeids) og fram til det siste.

Falkeid har en fin musikalitet i det meste av det han etterlater seg av dikt og frittstående tekster. Hør bare på dette diktet, «Tomhet» fra 1995-samlinga «Gjest»:

Før var tomheten et ord
kjekt lånt fra den store litteratur.
En slags Sareptas krukke
i ungdommens lære-år.
Jeg tuslet hjem med det
og sov godt ut til breddfulle morgener.
I dag
er det en sjofel harpun jeg skyter
mot hvaler som er utryddet.

Når jeg våkner,
har timeglasset glemt hva som er bunn.

HJERTET PÅ RIKTIG SIDE
Falkeid debuterte i 1962 med samlinga «Gjennom et glass-skår», og etter det har han vært en trofast og viktig samtidspoesileverandør. Falkeid var ingen ihuga tilhenger av såpeserier, klikk og krim og i det siste ei heller instapoesi.

Han var som de klart beste fra den fiktive verden, god mot de gode og frittalende mot dem som han mente ikke helt holdt mål. Falkeid hadde kanter og mothaker, flyktighet og utsyn, vidd og sarthet. Humanitet og hjertet på den rette siden.

Han hadde vel også et språk som kunne få det gamle alfabetet til å føle seg som den aller viktigste oppfinnelsen i hele universet og bortenfor.
Helt sant,
banna bein,
kors på himmelen.

Falkeid må helst ikke puttes i den skuffen som heter havets dikter, like lite som Børli skal inn i låven som skogens dikter. Begge var menneskediktere. Dette har jeg ikke funnet på selv, men hentet fra «Uvisshetens land» (Utvalgte dikt fra 2011) med et perspektivfylt etterord av lyriker Torgeir Schjerven:

Om man forsøker å stille Kolbein Falkeid i bås, åpner det seg hele tiden nye rom å gå inn i. Han sier det er feil å kalle ham Havets dikter, liksom han er kollegialt brydd over at hans Børli blir kalt Skogens dikter. «Vi er Menneskediktere».

HEDERSPRISEN
Kolbein Falkeid, (hvis det er av interesse, så var Dikters så fordømt heldig å treffe ham tre ganger, i tillegg fått brev og oppmuntrende telefoner i fra ham, og delt scene også), fikk i 2011 Brages hederspris for sitt forfatterskap.

I juryens begrunnelse ble det blant annet trukket fram hans folkelighet. En hedersbetegnelse? Sjekk ut hva Lars Saabye Christensens sier om dette i forordet, «Samlede dikt» 2003:

Kolbein Falkeid er på mange måter en folkekjær poet og det er en triumf. Man kan rett og slett hygge seg med et dikt av ham, enten det er Do-diktet eller generøse poetiske hilsener til kolleger og kunstnere. Men Falkeid er ikke og har aldri vært hyggens dikter....//

Hvis ingenting er eller var
annet enn skygger, hvorfor hører jeg
latteren din bak første sving på en sommervei?
Jeg lager en ropert av hendene,
Hauker og håper du hører meg:
Nå kommer jeg!
(Hentet fra ”En annen sol”, 1989).

KRESEN GJENDIKTER
Falkeid var også en meget kresen gjendikter, og ei av de mest slitte bøkene i heimens bokhylle stammer fra 1998, «Dikt og Antidikt», av chilenske Nicanor Parra (1914-2018).

Dikters aner sjølsagt ikke om hva annet enn lønn som venter på den andre siden, men jeg er temmelig dikterisk sikker på at det er rom for natta, og i glasset, til Kolbein i den store sivbåten.
Kanskje på babord-side. Nei, styrbord?
I øst, finner vi en slags trøst. I vest er det trist.
Sør i metaforene er det plass.

Ved siden av Hans Børli, Kate Næss, Olav H. Hauge, Moren Vesaas og Harald Sverdrup, mens Parra er lesende klar med en bukett søramerikanske solnedganger:

Jeg foreslår møtet hevet
Mine damer og herrer,
jeg har bare ett spørsmål:
Er vi barn av sola eller jorda?
For hvis vi bare er jord,
ser jeg ingen grunn
til å knipse videre på dette motivet.
Jeg foreslår møtet hevet.

I POESIENS TJENESTE
PS: For lenges siden i Dagbladet dro vi vestover i poesiens tjeneste. Sammen med fotograf Tom Martinsen i 2003 reiste vi over tjern, melk, honning og den store vidda. Dette så fort vi vi maktet. Hvorfor? Jo, fordi vi hadde fått audiens med pulverkaffe og tobakk i stua til Kolbein og hans hyggelig kone, Sigrid Laurantzon (Siggen).

Vi satt sammen i timevis etter at Falkeid hadde hvilt en god lunsj.
Vi pratet. Dro ut fra leiligheten ved kaia, ut mot et åpent hav.
Snakket om diktet vesen og uvesen. Haiku.
Det ble stillhet.
Litt latter.
En liggende Falkeid på svabergs salte oktoberseng.
Martinsen knuste et Nikon-kamera. Med vidvinkel.
Inn igjen til Haugesund by.
Tok et glass rødvin, kanskje av simpleste sort, og ett til, og det var det sikkert helt feil å ha med seg Falkeids ”Samlede dikt” for å få en signatur, men pytt.
I dag er jeg vemodig glad for nettopp dette:

Kjære Tom!
Det var flott å prate med deg – og møte deg.
Vær alltid velkommen igjen.
Varm hilsen fra Kolbein
7. oktober 2003.

**

Takk maestro, fly høyt, fly lavt, fly sammen med din albatross:

Kontrast
Albatross, stormfugl.
Verdens fineste svever.

Over sørhavene
uten vingeslag
og som jevn temperatur
glir skyenes prins.

Poeten derimot
hakker horisontene
til feberkurver.