«The Rønsen Tapes» – The whole story
En merkelig utgivelse fra 1988, som stadig er en liten «snakkis». Etter utallige oppfordringer: Her kommer den hele og fulle sannheten – the truth and nothing but the truth – omkring tilblivelsen av «The Rønsen Tapes».
Alt har sin opprinnelse i Henning Kvitnes’ «Back To Little Eden», utgitt mars 1987. Jeg er veldig sjelden ute med slakterkniven, men denne gang var jeg så misfornøyd at jeg skreiv noe sånt som at «dette kunne jeg gjort bedre sjøl».
På vei til en velfortjent ferie – PULS-redaktøren anno 1987 jobba ikke etter instruks fra Arbeidsmiljøloven – satt jeg på flyet og tenkte: «Hva har du gjort for noe nå, Arild?»
Vel hjemme fikk jeg telefon fra Terje Engen, den legendariske plateselskapssjefen. Den gang styrte han Sonet. Hans budskap var enkelt:
«Hei, Arild. Jeg sitter her sammen med Marius Müller og Herodes Falsk. De tar utfordringa di på strak arm, og har booka studio til deg! Nå er det bare å komme opp med noen låter!»
Kunne jeg feige ut? Nei. Dermed satt den fortsatt unge Rønsen seg ved sitt piano, og kom opp med ikke mindre enn fem låter. I omfang, en solid EP. Jeg kjente jo mange musikere, og samla et lite stjernelag til innspillingene. Ola Snortheim (trommer), Jørun Bøgeberg (bass), Lasse Hafreager (keyboards), Eivind Aarset (gitar), Claudia Scott (kor).
Vi hadde en veldig uferdig preproduksjon klar da vi ankom Scanax studio en sein høstkveld. Stor ståhei. Direktesending på NRK P3, midt på natta. Deretter fulgte mange måneder som ikke var fullt så morsomme.
Problemet oppsto da initiativtakerne – Falsk & Müller – oppdaga at jeg faktisk hadde kommet opp med helt OK låter. Ikke akkurat Beatles, men alt hang på greip. Logiske akkordsammensetninger, profesjonelt komp, finstemt vokal (akkurat der skal ingen ta meg; jeg synger aldri surt).
Der Falsk & Müller var bombesikre på at jeg i beste fall skulle komme opp med låter som ikke hang sammen, fikk de nå servert et slags «helt OK plateprosjekt». Dermed forsvant interessen, over natta, for herrene Falsk & Müller.
Jeg iler til med å understreke at dette er min subjektive oppfattelse av hva som videre skjedde. Marius Müller kan dessverre ikke svare, men Herodes Falsk er hjertelig velkommen til å gi sin versjon – gjerne her i PULS.
Da vi skulle ferdigstille EP’en, altså booke ny studiotid – da var Falsk & Müller «forsvunnet». Vi hadde ikke mobiltelefon og internett på den tida, men ingen forsøk på å få etablert «analog» kontakt ble besvart. Jeg befant meg i ei alvorlig knipe. Jeg hadde leid inn musikere, som selvfølgelig skulle ha betalt, og Terje Engen i Sonet hadde lovt å gi ut plata. Inkludert utgifter til studio, må det være lov å mene; det var jo «hans gutter» – Falsk & Müller – som hadde satt i gang hele greia!
Tida gikk, og det var klin umulig å få tak i herrene Müller/Falsk. Inntil jeg en kveld gikk på Marius på Sardines. «What the fuck?!» mente jeg. Han hadde naturligvis ikke noe godt svar, og det endte med tilløp til slåsskamp ute i foajeen (den hadde jeg selvfølgelig tapt på KO i første runde). Hvem gikk i mellom, og redda det hele fra den komplette skandale? Lage Fosheim!
Begredelighetene stoppa ikke her. Da jeg troppa opp med mastertapen til Terje Engen på Sonets kontor var svaret – nei! Det er nesten ikke til å tro, men han hadde fått klar beskjed fra herrene Falsk & Müller: «Hvis du gir ut Rønsen-greia, er det over and out for oss i Sonet!»
La meg si det sånn: Jeg skjønner veldig godt hvilken knipe min gode venn Engen befant seg i, og med tanke på økonomien i Sonet tok han ganske sikkert en korrekt avgjørelse. Men det va’kke kult gjort, sett fra min side!
Terje Engen er selvfølgelig også invitert til å fortelle hvordan han oppfatta dette – gjerne her i PULS.
Hvis jeg husker riktig, betalte jeg musikerne 7000 hver. En liten formue for meg den gang, for PULS-redaktøren gikk virkelig ikke på noen Akersgata-lønn. Og dette er jeg helt sikker på: Herrene Falsk & Müller oppførte seg på ingen måte kult.
Så hvor stammer coveret fra? Tilfeldighetene ville det sånn at jeg sommeren 1985 vikarierte som Romeo i en Club 33-oppsetning av «Romeo og Julie» på Mallorca. Det var skikkelig gøy! Og jeg fant bildet helt tilfeldig idet jeg skulle finne noe som kunne ligne et cover. Det står fint til intensjonen – dette skulle jo i hovedsak være et morsomt stunt.
Hvis noen skulle tro jeg fortsatt går rundt og bærer nag til noen av de involverte, kan jeg berolige. Summa summarum og sett med historiske briller, ble dette enda gøyere enn jeg hadde håpa på.
En stor takk til de supre musikerne, og også til mine kolleger i PULS som holdt ut med meg i alt dette styret.
«The Rønsen Tapes» er i dag en ettertrakta kuriositet i platesamlermiljøet. Det jeg husker best fra den, er at sangen jeg kalte «To døgn» ble en superhit på diverse dansegulv på Mallorca/Magaluf idet 80-tall ble til 90-tall. Kveldens store «tryckare».
All musikken kan du høre hvis du finner fram mitt navn på din strømmetjeneste.
Del på Facebook | Del på Bluesky