Don’t let the bastards get you down
Av og til kan tankene gjøre noen merkverdige sprang. For litt siden trommet en heftig haglskur mot terrassebordene utenfor. Det hørtes som en salve applaus. Trærne i bakken opp mot Battliparken står løvløse med golde greiner i et flettverk mot den lave, grå himmelen. Hvorfor kom jeg i dag til å tenke på den irske artisten Sinéad Marie Bernadette O’Connor? Fra et land der drakonisk katolisisme holder kvinner nede, og som først for noen få år siden tillot abort.
Som artist var Sinéad så mye mer enn vokalisten på den nyarrangerte utgaven av Prince-låta «Nothing Compares 2 You» for over tretti år siden, en musikalsk begåelse som for øvrig fortsatt er blant mine favoritter. Hun var åpen om sin egen psykiske helse, hun rev et bilde av paven i biter i beste sendetid på amerikansk tv, i protest mot den katolske kirkens forsøk på å glatte over omseggripende pedofili og andre overgrep mot barn.
Sinéads fremtoning var i seg selv en eklatant protest mot bransjens skjønnhetskrav, med sitt barberte hode og ofte aggressive språk. Konvertitten som ble muslim i 2018. Sinnataggen i popens verden, furien som aldri vek for konfrontasjoner. Som ga en god dag i konvensjonene om hvordan kvinnelige popstjerner skulle te seg. Den modigste av dem alle.
Strunk og søylerak står hun i Madison Square Garden, i 1992, foran 20.000 tilhørere. Prosjektørenes gyngende lyssveip avsøker en buende horde, de ønsker henne til helvete omtrent alle sammen på grunn av pave-stuntet kort tid i forveien. Et svare spetakkel. Sinéad er 26 år, og helt alene mot alle. Demonisert og utstøtt. Hun skal framføre en Dylan-låt, anledningen er feiringa av His Bobness’ 30-års jubileum som artist, men ombestemmer seg og stemmer isteden i med en improvisert utgave av Bob Marleys «War», med ord mot overgrep, rasisme og undertrykkelse, framført med en agitatorisk glød som savner sidestykke i musikkhistorien. Hun synger ikke, men snerrer ordene fram, eine grausame salbe som skyter opp fra dypt nede i tærne og videre ut med lungenes fulle kraft. Men det er som å sette seil på ei synkende skute, horden vil ikke ha henne, vil ikke høre henne.
Den inkarnerte rabulist med det største motet utvist fra en scene noensinne. Ansiktet er som karvet ut med meisel og hammer, blikket som flint, aldri vikende. Men mobbens buing lar seg ikke overdøve - at hun skal kunne gjennomføre er omtrent like sannsynlig som at toget skal få dobbeltspor gjennom Østfold. Kris Kristoffersen får beskjed om å hente henne av scenen. Han går fram og slår armen rundt den nesten anorektiske kroppen, men ikke for å få henne med ut.
Følgende korte replikker utveksles:
Kris: - Don’t let the bastards get you down.
Sinéad: - I won’t.
Hvem kan bære en slik fakkel videre? Når jeg i kveld klunker i meg en Calvados, skal jeg heve glasset for Sinéad Marie Bernadette O’Connor.
Del på Facebook | Del på Bluesky