Embla Karidotter goes country

Kan man gå fra å slå trommer i pop-skrangle-orkesteret Razika, til å komme ut på andre sida som gitarist og vokalist i et reinspikka countryband?


Embla Karidotter har gjort nettopp det. Om vi legger til at hun også skriver låtene, er det mulig å si at hun faktisk har tatt en «Dave Grohl»! Men der stopper også enhver form for sammenligning.

Embla har fått med seg et rutinert lag. Nils Jørgen Nilsen (Honningbarna) slår trommer, Tor-Arne Vikingstad fra Sløtface spiller gitar, Simen Følstad Nilsen fra Aiming For Enrike spiller lap steel. På bass har hun tatt med seg Marie Moe fra Razika. Sammen har de altså blitt Embla and The Karidotters.

De spiller reinspikka, tradisjonell country. Ikke nymotens country – kompet i «I Drink» kunne vært kompet til Johnny Cash. Oden til hjembyen – «Bergen Blues» - måtte vel komme, og kunne like gjerne vært en kjærlighetssang til hvilken som helst småby i Midt-Vesten. «Hopeless Romantic» er helt nedpå, og handler om den voldsomme trangen til alltid å ha en kjæreste. Til «Kulturstripa» i NRK P2 forteller Embla at hun i en alder av 29 år ikke har vært singel siden hun var 14!

«Burn the City Down» har et snev av Twin Peaks over seg - så som du vel forstår, er dette en ganske variert debut, reint stemningsmessig.

Den er også variert i kvalitet. Mer presist – dette er på det jevne hele veien. Sjarmerende, men aldri mer enn bare helt OK.

EMBLA AND THE KARIDOTTERS
Howling
Die Without Your Boots On Records


Del på Facebook | Del på Bluesky

Miniøya: Embla and the Karidotters

(08.06.24) Med Embla and the Karidotters flyttet Country til byen. Vår minireporter bet seg merke i en historie om hvor feil ekskjærester kan ta.


Bildespesial: Embla and the Karidotters på Øyafestivalen

(12.08.23)


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.