Egil Kapstad og hans musiske eventyrverden
På slutten av 1950-tallet bodde jeg i en liten loftsleilighet ved Kirkeveien i Oslo hvor musikere innom alle instrumenter kom og gikk for å ta en røyk, et glass og prate musikk.
Han var levende opptatt av låtene vi hadde plukket opp fra Duke Jordan, Clifford Brown m.fl., og spurte mer enn interessert om akkorder, overganger, improvisasjoner osv. - og øvde i timer på alt han hadde observert på pianoet hjemme i boligen ved Bislet. Han lærte utrolig fort, og ble etter hvert en meget habil pianospiller.
En gang vi satt i sofaen hjemme hos meg, spilte jeg en ny plate jeg hadde fått av en svensk bekjent. Pianisten var Bill Evans, ukjent for oss den gangen, men nesten fra første låt ble det helt stille i stuen. Egil sa ikke et ord. Da platen sluttet reiste han seg, tok på seg jakken og gikk uten «ha det, vi sees».
Bill Evans ble fra da og til slutt ikke bare hans pianomann. Bill Evans ble hans ubevisste musiske ånd som fulgte ham gjennom tykt og tynt.
Jeg skriver dette for også selv å forstå skjønnheten, varsomheten og dybden i spillet hans, men også evnen til å mestre raskheten og kraften som lå i musikken. Mange Kapstad den norske Bill Evans, men jeg er uenig i det. Egil prøvde aldri å etterlikne, kanskje bortsett fra noen små licks - men Egil spilte seg selv, og var lett å kjenne igjen, uansett hvor og med hvem ha spilte.
Platen som nå er kommet ut er et minne om en stor musiker, et særegent og hjertegodt menneske og hans følgesvenn, inspirasjonskilde, venn og kone Hilde. Hun må takkes inderlig dypt for å gi oss et uforglemmelig minne om ham!
Jeg setter den nye platen i spilleren og blir fullstendig bergtatt. Melodien er skrevet av Jimmy Rowles, som har kalt den «The Peacocks». Den er uvanlig , intrikat, oppfinnsom og krever absolutt sin musiker. Dét er kanskje grunnen til at den blir spilt ganske sjelden. Min ekte sjokkopplevelse er at den i Egil Kapstads versjon blir fremført så makeløst lekkert og så uangripelig at den hever seg et godt stykke over både Stan Getz- og Bill Evans-innspillingene.
Har fugleelskeren forstått noe vi ikke har?
Platen er full av musikk, sammensatt av forskjellige stilarter som Egil plukker brokker av og setter sammen til nye og uventede konstellasjoner. Han forklarer verbalt hva han har gjort, og at han håper vi langt på vei er enig. Her kommer Bela Bartok med Bill Evans, Alexandre Scriabin med Miles Davis – musikkduoer som i utgangpunktet mange ville rynke på nesen av, men er så finurlig gjort at det må aksepteres.
Pianospillet er fremragende og understreker Egil Kapstads tøylesløse balanse og harmoniske oppfinnsomhet. Det blir ikke lett å forstå og etter ligne dette - heldigvis!
Nok en gang. Takk til Hilde Hefte, hans kone, som ga oss denne smaragden av et spennende dypdykk i Egil Kapstads forunderlige musikkunivers.
Platens estetiske utforming er et kapittel for seg - en med kunstnerhånd har holdt sin magiske kraft over inn- og utseende. Gå ikke glipp av et mesterverk!
Del på Facebook | Del på Bluesky