Sløtface mikser pønk og pop/rock på elegant vis

Sløtface imponerer med sitt tredje album. Sofistikert pønk, ispedd store doser pop/rock.


De tar av knallhardt med «S.U.C.C.S.E.S.S.», som i refrenget ligger tett opp til Sex Pistols. Men allerede i neste låt, «Telepathic», blir det mer nærliggende å trekke linjene til Blondie. Og Debbie Harry sto jo aldri front av noe pønkband.

Sløtface er Stavangerbandet som for noen år siden måtte bytte navn fra det opprinnelige Slutface – en tittel som ikke ble godkjent av Facebook. Mye rar sensur i den digitale verden.

Haley Shea er bandets «ytre», i front av det tradisjonelle rockebandet: Tor-Arne Vikingstad (gitar), Lasse Lokøy (bass), Nils Jørgen Nilsen (trommer).

De får poeng av meg for oppfinnsom låtskriving. Det er ikke noe feil med tregreps-låter, men sånne fins det ikke mange av på «Sorry for the Late Reply». Og arrangementene er gledelig varierte.

Sløtface har fans både i pop/rock-leiren og hos pønkerne. Mitt tips er at pop/rockerne er mest fornøyd med dette albumet. «New Year, New Me» er faktisk reinspikka popmusikk.

SLØTFACE
Sorry for the Late Reply
Propeller Recordings


Del på Facebook | Del på Bluesky

Miniøya: Sløtface

(08.06.24) Sløtface gir en innføring i punkrock for voksne og barn. Vår anmelder rapporterer fra moshpiten.


Sløtface: Et annerledes album fra en annerledes tid

(13.10.20) Det er ikke så lenge siden vi sist hørte fra Sløtface. Du vet, disse fire spelemannprisvinnende talentene fra Stavanger, med Haley Shea i spissen som rocka og litt punka vokalist. Rock og tempo, skinnjakker og litt harde fraspark. Ja du vet, Sløtface.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.