Fin Costello skjøt alle dine helter
Når det gjelder avgudsdyrking er Fin Costello selveste Aron. Han er fotografen bak bildene du garantert har sett, av band du garantert har hørt. Men der vi i det gamle testamentet kanskje hadde knust arbeidet hans, velger vi i dag å vise det frem på galleri.
Fin Costello
Det her er så typisk meg. For en gangs skyld hadde jeg en bra begynnelse klar før jeg satt meg ned og skrev denne artikkelen. Planen var å åpne med å si at Fin Costello sannsynligvis er verdens beste bestefar, fordi han har så mange gode historier på lager. Historier om noen av musikkens aller mest gyldne år. Om Mick Jagger, Pete Townshend, Jimi Hendrix og Robert Plant. En kollapsende Steven Tyler og en (for en gangs skyld) smilende Eric Clapton. Historier om sex, dop og rock 'n' roll. Knallbra åpning. Men så glemte jeg selvfølgelig å spørre fyren om han har barnebarn!
Jeg fikk i det minste til å skrive om sex, dop og rock 'n' roll. Det er bra. Jo mer man skriver om sex, dop og rock 'n' roll, jo større sjanse er det for å nå et stort publikum på internett. Det er mange som googler «sex, dop og rock 'n' roll», ikke sant, så da gjelder det å skrive om sex, dop og rock 'n' roll så mye man kan, slik at man havner høyt oppe blant søkeresultatene for både sex, dop og rock 'n' roll.
- Det var selvfølgelig en god del festing, men ryktene om daglige utskeielser og stjerner som drakk mer Jack Daniels enn vann er betydelig overdrevne. Det var mest de som kom litt seinere, på åttitallet, som adopterte den livsførselen. Band som Mötley Crüe som kom og trodde at det var sånn rockestjernene skulle leve. Og da gikk det jo som det måtte gå.
Faen. Denne artikkelen går jo ikke som planlagt i det hele tatt. Jeg som hadde håpet at Fin Costello skulle være proppfull av pikante anekdoter om våre verdsatte antihelter av typen som ville satt selv de mest erfarne påskealkoholikere i skammekroken. Men utagerende livsstil eller ei, mannen har møtt og fotografert de fleste av dem. Noen ganger uten en gang å vite hvem de var, eller hvem de skulle bli. Chad Smith var i 1975 en femten år gammel Kiss-fan som tilfeldigvis ble fanget av Costellos kameralinse under en konsert og havnet på baksiden av det legendariske albumet Alive!. Tretten år seinere var han trommis i Red Hot Chili Peppers.
Etter en samtale med Fin Costello (muligens verdens beste bestefar) sitter man igjen med følelsen av at tiden han dokumenterte nå er over. At hva det enn var som gjorde at datidens artister består, er det nå borte.
- Mentaliteten i bransjen har endret seg. Dagens band forsvinner like fort som de kom. Før var veien lengre til suksess. Når en gruppe tok skrittet til et bredere publikum hadde de gjerne noen år under beltet som omreisende musikere. De hadde opplevd skitne moteller og elendige arenaer og var nok modnere enn de som i nyere tid blir slengt rett inn på Ritz. I Island Records-dagene satset man på at det fjerde albumet skulle være gjennombruddet.
- Som for eksempel Led Zeppelins IV?
- Nettopp. Jeg pleier å si til Robert (Plant) at han skylder meg masse penger. Jeg har kjøpt huset hans, bilen hans og maten på bordet hans med pengene jeg har brukt på IV. Av alle albumene jeg noensinne har har hatt, er det det ene som alltid forsvinner eller blir utslitt. Flere av kopiene har sønnen min stjålet, så det sier litt om hvilket mesterverk det er.
Kanskje er det ikke over. Kanskje kommer mine barn til å stjele mp3-filer fra sin far med Daft Punk, Jay-Z og Band of Horses. Alt håp er ihvertfall ikke ute, skal vi tro Fin Costello:
- Rock 'n' roll is not dead.
Du kan oppleve utstillingen Pictures In Rock frem til 9. november på rockegalleriet Galleri MAP; Tøyengata 32, 0651 Oslo, www.galleri-map.no
Del på Facebook | Del på Bluesky