Iced Earth: The Crucible Of Man (Something Wicked Part 2)

Veteranen Jon Schaffer og hans disipler i Iced Earth er igjen klare med nytt album, kun ett år etter "Framing Armageddon (Something Wicked Part 1)" Tilbake i manesjen er også vokalist Matt Barlow, og resultatet er av godt gammelt Iced Earth-merke.


Ironisk nok, så ville Matt Barlow slutte selv i bandet i 2001 men ble overtalt av bandleder Jon Schaffer til å fortsette. Så fikk Barlow sparken igjen i 2003. Nå må imidlertid den angivelige stridsøksen være begravd for kjemien virker å være tilbake mellom de to som har gitt oss The Dark Saga, Something Wicked This Way Comes og Horror Show.

The Crucible Of Man er altså fortsettelse i Something Wicked-sagaen som ble startet med fjorårets Framing Armageddon med eks-Judas Priest-vokalist Tim Owens bak mikrofonen (som nå tjenestegjør under Yngwie Malmsteen). Albumet er en tidløs tungrock-affære med innslag av progressive elementer og sammensatte partier.

Det sparkes godt i gang ved hjelp av Schaffers sylskarpe gitarriff i "Behold The Wicked Child" og Barlows stemme holder stand ennå, med en imponerende rekkevidde. Iced Earths låter blir også mer helhetlige tungrock-låter med det lille ekstra, og ikke et heseblesende riff- og trommemaraton som ved Symphony X og Dream Theater sine tilfeller, som har beina mer plantet i den "nye" progrock-arven etter Yes og King Crimson.

Den første låta som byr på Iced Earths velbalanserte kompleksitet er "A Gift Or A Curse" som går mellom en svevende ballade med fiffig vokalmix til mer kvass hardrock. Videre kan mektige "Harbinger Of Fate" kan virke som Queensrÿche i verset, men beveger seg nærmere Manowar i refrenget.

"I Walk Alone" og "Crucify The King" er låter der Matt Barlow bruker muskler, og viser at han fortjener å bli gjeninnsatt i Jon Schaffers regime. Høydene han går til på "Sacrificial Kingdoms" og "Come What May" er også av nesten ubegripelig art.

Bare ett år siden Framing Armageddon har Iced Earth levert nok et brilliant album i den tidløse tungrock-genren. Barlow og Schaffer truer med å turnere mindre, men vi får inderlig håpe at de tar turen til Norge også med Matt Barlow etter at de gjorde sin første konsert noensinne her til lands med Tim Owens i fjor høst. Vær velkomne!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Saxon og Iced Earth: Heavy Metal Thunder!

(12.02.09) (Oslo/PULS): Det ble dobbel dose tungrock på Rockefeller denne uken da amerikanske Iced Earth og engelske Saxon målte krefter. Nærmere 3 timer med godmetall var resepten.


Iced Earth: Lovende Oslo-debut

(24.10.07) (Oslo/PULS): De gjorde det ikke enkelt for seg selv da Iced Earth skulle ha sin første konsert i Norge noensinne og valgte en litt sur mandag å gjøre det på. Med strålende oppvarming av Annihilator ble det likevel en spenstig start på uken for de fremmøtte.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.