MeShell NdegeòCello: Forrykende og heftig groove!

(Oslo/PULS): Det å endelig få oppleve en av sine aller største musikalske helter live, etter å ha vært fan i nærmere 15 år gjør noe psykisk med kroppen din. Du begynner å skjelve allerede dagen før, du får ikke sove, du stirrer på billetten, hører på gamle bootleg-opptak, bare det faktum at hun skal ha konsert rett nedi gata fra der du bor gjør deg litt stressa…

---

MeShell NdegeòCello / Oslo Jazz Festival /

Av Petter Aagaard // 18.08.06

---

Jeg snakker altså om den såkalte ”Queen of Neo-Soul”, eller ”The Female Prince” om du vil, selv om jeg personlig har alltid sett på henne som en alternativ hip-hop/funk-artist som spiller fletta av de fleste på bass, og rapper tightere enn Missy Elliot. Men denne damen kan man altså ikke sette i bås, og det beviste hun gang på gang til en fullsatt (første etasje) Rockefeller… Hennes navn er MeShell NdegeòCello.

Mye forrykende og heftig groove er det første som popper inn i tankene når man går ut av konsert-lokalet. Ingen tvil om at man har nettopp opplevd kvalitets-musikk av aller høyeste grad. Det visuelle man derimot ser utenfor Rockefeller er alle de dyktige norske bassistene som tok seg en tur denne tirsdags kvelden for å sjekke ut det amerikanske bass-fenomenet… De kan nok dessverre ha delte meninger etter denne konserten. Hun spilte nemlig veldig lite bass...

Musikalsk sett så er det nok den 22 år gamle trommeslageren Dana Hawkins som tok de fleste med storm, i godt samarbeid med latino-perkusjonisten Gilmar Gomes som imponerte flere ganger med sin ”less is more” filosofi. Pianisten Daniel Jones var en livlig fyr som ga oss flere 80’s breakdance-referanser, og det var ikke en person foran scenen som ikke bevegde seg til hans synth-funk. Den mannlige delen av publikumet satt nok stor pris på den 2 meter høye ”Foxy Brown” stilistiske back-up vokalisten Sy Smith som teaset publikum med å ta av og på seg toppen sin hele tiden.

Det skal sies at MeShell tok ledelsen på så å si hver låt, av og til med å ta på seg bass-gitaren, (til stor applaus) levere en fet groove, ta av seg bassen igjen og la bandet fortsette alene. Det er egentlig ikke bass-teknikken MeShell er mest kjent for, det er hennes sexy kommunikasjon med trommeslageren. There is a marriage on stage!

Gitaristen Michael Severson fikk (kanskje i det meste laget) frie tøyler til å gjøre stort sett det han ville. Selv om det låt helt fantastisk til tider, så begynte nok folk å lure på hvem som egentlig var hoved-personen denne kvelden, gitaristen eller MeShell?

En stor likhet MeShell har med Prince er det med å ikke gi folk ”what they know” men å fokusere på ”what they are willing to learn”, og det stemte utrolig godt i dette tilfelle. Hennes første album, det politiske Plantation Lullabies (1993) var totalt fraværende, noe som stakk litt i kroppen, da det var det albumet som fikk meg hekta. Heldigvis så gjorde hun det bra igjen med å ta med den vakre Ecclesiastes Free My Heart fra hennes andre album, det spirituelle Peace Beyond Passion (1996), men så var det nesten ikke flere kjente låter på repertoaret… Ingen kjærlighets-ballader fra hennes mørke Bitter (1999) og ingen concsious hip-hop fra Cookie: The Anthropological Mixtape (2002).

Heldigvis så fikk vi en deilig dose reagge fra hennes Comfort Woman (2003) og en liten smakebit fra hennes kontroversielle jazzy underground-release Dance of the Infidel (2005). Dette var låter de fleste ikke kjente til, men det var lett å se at musikerne i salen koste seg med en liten ”Bob yo’ head vibe”, mens sponsorene som satt ved bordene var mest opptatt av å drikke opp vinen sin.

Det er ingen tvil om at konserten ramlet litt sammen etter hvert, med alt for mye improvisasjoner med bandet og alt for lite MeShell. Hun forsvant av scenen et par ganger også… Det positive vi derimot fikk oppleve var en liten ”glimpse in the future”, fordi det er ingen tvil om at hennes neste album kommer til å bli mye mer rockete og gitar-orientert. Ja, jeg hørte til og med litt Hendrix-inspirert sound der en stund. Litt morsomt at hun gikk akkurat den musikalske veien, da det var tydelig mye Oslo Jazz Festival-folk som var å hørte på. Ellers så var det lett å forstå at hun (mildt sagt) hatet George W. Bush, med flere referanser til det politiske America, og ikke minst, at hun hadde på seg en hette-genser med bildet av Bush bakpå, med djevel-horn… En annen ting verdt å merke var at dette er den eneste konserten MeShell har på denne siden av Atlanteren, så det var funky folk fra hele Europa i salen.

Den største skuffelsen var nok likevel lyden. Mye merkelige ting å sette fingeren på der. Tydeligvis lokale lydfolk, som ikke hadde full kontrol over situasjonen - en påstand som ble til fra en posisjon rett ved miksebordet. Lysmessig så var det forøvrig litt for kjedelig og ensforsmig. Hun ba om å få senket ned lyset på en låt, og fikk ingen hjelp, hun til og med la til en liten ”Please…” men fremdeles ingen toning ned av lys. Ikke bra!

Til slutt så sitter man likevel igjen med en wow-faktor, for dama er helt dronning som styrer bandet med en jern-hånd og er en perfeksjonist uten sidestykke. På en kveld som forsåvidt endte litt "over the top" er det likevel på sin plass å berømme Oslo Jazz Festival som har fått denne dama over for én dags jobb i lille Norge. Litt lite folk til tross, dette var en kveld man husker...

Petter Aagaard

---

Del på Facebook | Del på Bluesky