Bjørn Alterhaug: A Ballad
Bassisten, komponisten, pedagogen og ledestjerna Bjørn Alterhaug har vært, og er, en av norsk jazz' viktigste personligheter. De siste 30-40 årene har Alterhaug på sitt kompromissløse og dønn ærlige vis fortalt både gjennom sin musikk, sin lærergjerning og ikke minst gjennom sin personlighet hva jazz er og kan være og mange har blitt rikere av den grunn. Med "A Ballad" skuer vi tilbake til 1986, men som med det aller meste Alterhaug har drevet på med, så er det tidløst.
Bjørn Alterhaug har utfordra og latt seg utfordre siden starten på sin karriere. Kanskje har det med oppveksten hans hjemme i jernbyen Mo i Rana å gjøre. Her finnes det ingen enkle veier til målet og skal man komme fram til noe, så kreves det hardt og ærlig arbeid.
Neste år runder Bjørn Alterhaug 60 og svært få norske jazzmusikanter kan bokføre noe i nærheten av det han har fått med seg og bidratt til. Det finnes avgjort bassister på denne jord som kan spille raskere og trendigere enn vår mann, men jeg kjenner ikke til noen som kan spille ærligere og det er faktisk det viktigste av alt.
En av de aller mest sentrale "oppgavene" for Alterhaug gjennom mesteparten av hans karriere har vært den pedagogiske. I tillegg til å lede en mengde studenter inn i improvisasjonsmusikkens forunderlige verden, har Alterhaug også spilt mye med, og garantert også lært mye av, den oppvoksende slekt.
På midten av 80-tallet hadde Alterhaug et band bestående av tenor- og sopransaksofonist Tore Brunborg, trommeslager Trond Kopperud og pianist (og litt synthmann) Vigleik Storaas. Det betyr tre av de aller mest spennende musikantene som var med i det første sleppet på jazzlinja i Trondheim - som runder 25 år i høst.
Bandet hadde vært på turné kort tid før de gikk i studio, men ei tragisk ulykke der Alterhaug mista sin nevø, førte til at musikken som blei spilt inn fikk andre stemninger og farger ved seg.
Musikken har på ingen måter blitt mørk og trist av den grunn - den har bare blitt ekstra kontemplativ og reflektrende. Tittelmelodien blei skrevet i forbindelse med den tragiske hendelsen og er tilegna Per Ivar Alterhaug, som sjøl var en lovende perkusjonist. Brunborg og Storaas har også bidratt solid på komponistsida, sammen med sjefen, mens låter av Michel Legrand - "You Must Believe In Spring" i solopiano tapning - Mal Waldons nydelige "Soul Eyes" og Bill Evans' "Loose Blues" utgjør noe av krydderet.
Her er det sjølsagt ingen generasjonsmotsetninger - her hentes inspirasjon fra erfaring, kunnskap og ungdommelig sult. Musikken er åpen, ærlig, melodisk, vakker og et glitrende eksempel på hva og hvem Bjørn Alterhaug er og hva han har betydd for norsk jazz. Dessuten er det hyggelig å høre hvor spesielt Brunborg og Storaas var for knappe 20 år siden - vi snakker om storheter anno 2004 som hadde veldig mye å melde allerede den gang. Bare tonen til Brunborg, spesielt i sopranen, og klangbehandlinga til Storaas er verdt investeringa aleine.
"A Ballad" er altså spilt inn i 1986. Hadde ikke det stått på coveret hadde det ikke vært vanskelig å overbevise folket om at dette var "fersk" musikk. Dette er nemlig tidløs Alterhaug - som det aller meste ved den mannen.
Del på Facebook | Del på Bluesky