1349: Beyond The Apocalypse
Det er et godt år for norske svartmetall-entusiaster (vel, i den grad entusiasme er et ord det er lov å bruke i de mørkeste kretser da). Mayhem serverte oss mesterverket Chimera for kun kort tid siden, og nå er 1349 her med "Beyond The Apocalypse", et rasende intenst, variert og ganske så fantastisk album.
1349 var året da Svartedauen herjet som værst i Norge og Europa. Nå i 2004 burde alt ligge til rette for at også bandet 1349 kan feie over kontinentet, og verden forøvrig for den del. Ravn, Archaon, Tjalve, Seidemann og Frost, sistnevnte kanskje mest kjent som trommis i Satyricon og nå også i Gorgoroth, har kommet opp med årets foreløpig tøffeste metall-skive.
Jeg har notert meg at 1349 ofte blir plassert i båsen der man gjerne finner black metal-band av den gamle skolen, men i mine ører er dette noe mer enn som så. Dette er kanskje, kanskje lyden av årets metall-album, uansett bås, når alt skal oppsummeres rundt juletider en gang. Det eneste som muligens kan stå i veien for at Beyond The Apocalypse ender opp i historiebøkene som en norsk black metal-klassiker på lik linje med Mayhems De Mysteriis Dom Sathanas og Emperors In The Nightside Eclipse må være at bandet ikke har, heldigvis får en vel legge til her, en så turbulent og sagnomsust fortid som sine kolleger.
Men så bør vel heller ikke det være en forutsetning for å lage ei skive som blir lagt merke til, og som vil bli husket i ettertid. Det tror jeg 1349 har klart. Kvalitetsmessig er dette nemlig noe av det beste norsk black metal har hatt å komme med på årevis. Det er ikke bare låtene i seg sjøl som gjør dette til et høydepunkt, men kombinert med en gjennomført produksjon blir den store sammenhengen svært så overbevisende. Mens enkelte ekstrem-metallskiver ofte kjennetegnes av en steril og strømlinjeformet helhet, er sounden på "Beyond The Apocalypse" iskald og ekte, med snerrende gitar og illsinte trommer som treffer deg rett i trynet, toppet av Ravns rett og slett grusomt fete vokal. Man har på følelsen av å være der "det skjer".
Fra det tekniske og thrasha åpningssporet Chasing Dragons, via den majestetiske Necronatalenheten, til skivas aller tøffeste kutt; Singer Of Strange Songs går det i ett. Stikkordet er "intensitet".
Når det hele tones ned med den seige og lettere eksperimentelle avslutningen The Blade, har vi fått 9 kutt og i underkant av 50 minutter med pur, brutal kvalitet.
50 minutter er lang tid å sitte med vidåpen munn.
Del på Facebook | Del på Bluesky