Bent Bredesen: Det Faller Regn
Den som leiter etter en virkelig stayer i norsk rock, bør ha god grunn til å stoppe opp ved Bent Bredesen. Han har en rusten stemme, og i musikalsk forstand serverer han en rocka utgave av To Rustne Herrer.
Plata er spilt inn over en sju årsperiode, og bærer nok en smule preg av å ha blitt til i et mobilstudio og på Bredesens kjøkken. Den er ikke superprodusert, for å si det sånn - men er heller ikke sjenerende tynt produsert.
Bredesen var gitarist i det lille underet som fra midten av 70-tallet gikk under navnet Jonas Fjeld Band. Ti år seinere henta de hjem to Spellemannpriser for de fantastisk fine albumene "Neck 'n Neck" og "Time And Motion".
Her møter vi ham i melankolske stemninger, sjekk titlene: "Jeg Faller", "Mine Siste Ord", "Jeg Gir Blanke", "På Havets Bunn"... Men nitrist er det ikke, og han har sine ord i behold, når han svarer følgende på spørsmål om albumets tittel skal indikere at han er i det depressive hjørne:
- Vel, det er bra med regn etter tørke, også lukter det så godt.
Best liker jeg den nærmest akustisk/folk-inspirerte "Alt Jeg Vil". Arrangementsmessig er den inspirert av The Beatles rundt "Norwegian Wood", men låter annerledes når refrenget kles i slide-gitar. (Men gamle kunster som trompetist i guttemusikken kunne han gjerne latt ligge.)
Likeledes er jeg blitt glad i instrumentalen "Monument"; en oppvisning i lekkert gitarspill.
Bent Bredesen synger like OK som Per Vestaby gjør, og skriver velmente tekster helt på det jevne. Men det er bare som gitarist at han glimrer.
Således er og blir han en side-man, der solo-prosjektene nærmest blir for personlige pustehull å regne.
Del på Facebook | Del på Bluesky