A-ha inviterte til pop-fråtseri

(Vallhall/PULS): Verdens største norske band - a-ha - beviste nok en gang hvor store de er. Og det på hjemmebane, ett drøyt år etter at håpet om en a-ha konsert i Oslo Spektrum ble forkastet fordi ingen trodde de tre gutta ville klare å fylle storstua. Men etter en parademasj uten like gjennom Japan, Tyskland og hos våre naboer Russland og Estonia i øst, var det vår tur - Endelig!

a-ha, Briskeby, Anneli Drecker / /

Av Thomas Olsen // 25.03.01

Drecker åpnet festen

Det var en aften fyllt til randen av musikalske delikatesser. Det reneste fråtseri i det beste fra norsk pop. Det var ikke Morten, Pål og Magne som fikk æren av å spille først i Vallhall, det var det derimot Anneli Drecker som gjorde.

Fra albumet Tundra fikk vi radiohittene "It's All Here", "Sexy Love" og "All I Know", ellers var det fokus på nye låter som "When The Music's High", "Everything You Are", begge velkjent for de som har sett Anneli på veien det siste året.

Men høydepunktet i det korte settet var uten tvil en helt ny låt hvor Anneli virkelig viste hva stemmen hennes er verdt, og sammen med Bjørn Charles Dreyer på akustisk gitar låt det som en nedstrippet Bel Canto-låt. Anneli har tydeligvis ikke tenkt å legge solokarieren på is enda, selv om Bel Cantos samlealbum ligger i butikken på mandag og kjører jubileumstur som omfatter både Norge og Mexico(!).

Unødvendig skål

Så var det våre venner i Briskeby som fikk drøye 50 minutter til rådighet.
Litt varmere i trøya denne gangen enn hva vi fikk se under åpningen av a-has Tysklandsturné i fjor høst.

Men det er mye som skurrer. Og selv om imagen er tydelig og gjennomtenkt er sjarmen så og si fraværende. Det er spesielt to ting som trekker ned når Briskeby spiller live: Det ene er Lise Karlsnes. Hun er ingen stor vokalist. Hun synger rett frem og ufattelig mørkt og dypt. Når hun først prøver å synge noen høyere (ikke høye, men høyere) toner låter det veldig surt.

Det andre er gitarist og låtskriver Bjørn Berge. Han er et moment i Briskeby som virker utrolig irriterende. Med sine grimaser og spasmiske fakter prøver han hvert sekund å ta over showet. Som bandets bakmann har han tydeligvis skjønt at Briskeby trengte en kvinnelig frontfigur - men å la henne forbli det er vanskeligere...

Når han tar frem ølflaska og roper skååål Oslo!, og drikker øl fra scenen mens han synger duett med Lise, ja da blir det hele for dumt. Det passer dårlig når konserten har fri aldersgrense og det er mange mindreårige blant publikum. Harry og ukult.

Kongene på gjørmehaugen

Området rundt Vallhall har tydelige arr etter oppføringen av den nye sport- og konserthallen. Hordene av mennesker som skulle se sine pophelter i a-ha måtte traske gjennom gjørmete landskap med jordhauger og grus på alle kanter. Men hva gjør vel det når sola skinner, ikke bare på TV, men også på Vallhall!

Etter turnéåpningen i Tyskland i november i fjor var det bare å konstantere at a-ha er verdens største norske band. Her hjemme skuffet de heller ikke, tvert imot. Konserten var så og si identisk med hva tyskere, japanere og russere har fått leske seg med det siste halvåret, med unntak av at låtene kom i en litt annen rekkefølge.

Men det er først når Anneli Drecker dukker opp i "I Wish I Cared" at det proffe popshowet tas enda ett hakk videre. Morten og Anneli utfyller hverandre perfekt vokalmessig og de trives godt i hverandres selskap.

Det beviste de også gjennom a-has akustiske del av showet, hvor favoritten "Stay On These Roads" strippes ned, men ikke minst "Early Morning" utføres så sårt og vakkert, og Annelis vokalinnslag tar den rolige låta til nye høyder!

På konserten var det fans fra nesten 30 forskjellige land, og jeg tviler sterkt på at noen av dem drar hjem skuffet.

A-has comeback konsert på norsk jord skulle være en konsert for alle. Og med ni kameraer i sving under showet var konserten tilgjengelig for hele verden på internett. Etter hva PULS kjenner til vil også showet gis ut på DVD innen kort tid. Gled dere!

Se også anmeldelse fra Berlin ifjor høst.

Del på Facebook | Del på Bluesky