Puls 09.07.99


a-ha: Kampen om soundet. ( )


Paal Waaktaar Savoy

Warner

Tips noen om denne saken


Les også

A-ha: Vital hitparade (09.11.09)

Morten, Pål og Magne - et popeventyr (03.11.09)

A-ha: Snipp, snapp, snute.... (15.10.09)

A-ha: Foot Of The Mountain (10.07.09)

a-ha på Rockefeller?! (nesten) (26.03.08)

Savoy: Songbook Vol. 1 (25.09.07)

Setherial: Death Triumphant (27.06.06)

a-ha: Analogue (25.11.05)

A-ha: The Singles 1984-2004 (01.12.04)

Magne Furuholmen: Past Perfect Future Tense (09.10.04)

Sur hygge med Savoy (04.10.04)

Savoy: Savoy (07.09.04)

Øyafestivalen Dag 2: Full av skuffelser (14.08.04)

a-ha: How Can I Sleep With Your Voice In My Head (26.03.03)

Savoy: Reasons To Stay Indoors (12.11.01)

A-ha inviterte til pop-fråtseri (25.03.01)

Ekstrakonsert med a-ha (08.12.00)

a-ha til Vallhall (30.11.00)

a-ha er tilbake! (27.11.00)

Quart setter premisser for a-ha (29.08.00)

a-ha: Minor Earth Major Sky (14.04.00)

MTVs video nr. 1 million (25.02.00)

a-ha-singel: 21. februar (19.01.00)

Savoy har passert 40.000 (10.12.99)

Waaktaar vil ut i verden - med Savoy... (07.09.99)

Savoy: Mountains Of Time (17.08.99)

Fra "Memorial Beach" til Savoy (20.07.99)

Fra “Fakkeltog” til “Take On Me” (06.07.99)

Flammende Kristus over beksvarte djevler - del III (04.04.99)

Flammende Kristus over beksvarte djevler - del II (10.03.99)

Flammende Kristus over beksvarte djevler, del I (23.02.99)



Kalender



Kampen mot a-ha-produsentene

- Jeg likte ikke produksjonen på “Hunting High And Low” Når du sitter på en låt som “Hunting High And Low”, har du ikke lyst til å drite på den, hevder a-ha sjefen Paul Waaktaar Savoy. Dette er part to i et tredelt intervju med den kreative kraften i a-ha.

Paul Waaktaar Savoy ble inspirert av tennislegenden Bjørn Borg. Begge bestemte seg for noe, jobba som gale og fikk resultater. a-ha solgte 20 millioner plater. I tida før platekontrakten, jobba de på puben og tjente ti kroner timen. Plutselig delte de stjernestatusen med datidas poplegender. Madonna, Wham!, Dire Straits og Sting. Selveste Paul McCarney besøkte a-ha i studio. “Well boys, making any hits?”, undra McCartney - og stakk videre.

Børs og katedral?

De lagde et par hits. 11 millioner mennesker kjøpte “Hunting High And Low”- debut-LPen, og også deres mestselgende album. Under det verste hysteriet gjorde de 60 intervjuer om dagen.

Men Paul hadde andre ambisjoner enn berømmelse, store salgstall og millioner i banken. Han ville oppfylle alle sine musikalske visjoner, og ville ikke selge sjela til plateselskapet og produsentene. For han var det viktig å ta vare på integriteten som kunstner. Kommersiell suksess og musikalsk frihet er en sjelden kombinasjon. Ja takk, begge deler, tenkte Paul. Men den kunstneriske friheten måtte han kjempe lenge for. Det ligger en nervekrig i studio bak veggen hans med a-ha trofeer.

Overkjørt av lydeffekter

Det var ikke lett å kjempe mot Warner - et av verdens største plateselskap. Warner satsa flere titalls millioner på a-ha, og bandet signerte en platekontrakt på over seksti sider. Mest handla det selvfølgelig om kroner og ører. Harket, Furuholmen og Waaktaar ble hit- og pengemaskin.

I 1985 handla store deler av popmusikken om teknologi. a-ha ble til dels presset inn i den “tidsriktige” synthpop-bølgen. Datidas pophelter het Tears For Fears, Ultravox og Frankie Goes To Hollywood. Noen ganger kjente de tre ikke igjen sangene sine. Låtene ble overkjørt av lydeffekter, trommemaskiner. Stjerneprodusentene ville overgå hvarandre I oppfinnsomhet.

a-ha og Sisters of Mercy...?

Midt på åttitallet var det et større skille mellom tilhengerne av rocken og popfansen. Rockerne mente ofte at “synthband ikke kunne spille”. En av skeptikerne i britisk musikkpresse slakta “The Sun Always Shines On TV”, oppfølgeren til “Take On Me”. a-ha var “talentløse og fullstendig avhengige av bombastisk studioteknikk og gjentar den samme forferdelige skramlingen vi kjenner vi kjenner fra ’Take On Me’”...

Så feil kan man ta, og tidene har heldigvis forandra seg siden den gang. I dag gjenoppdager mange synthpopen fra åttitallet. Ja, synthpopen får street credibillity, blant annet fra gotiske rockere. a-ha står i platehylla sammen med Sisters Of Mercy og Joy Division. Denne forsinka anerkjennelse er en hyggelig overraskelse for Paul.

Alan Tarneys ti ”hitlyder”

Waaktaar Savoy beskriver følelsen av å bli umyndiggjort I studio, og spesielt under de tre første a-ha skivene. “Hunting High And Low”, “Scoundrel Days” og “Stay On These Roads”.

- Alan Tarney gjorde mye av produksjonen på “Hunting High And Low” og “Scoundrel Days”. Han var god, men utrolig safe. Han ville ikke eksperimentere og sa alltid “det funka bra på den forrige, så la oss gjøre det igjen folkens”. Tarney hadde ti “hitlyder” på alle LPene, og det syntes vi var skikkelig Cliff Richard.Vi ga produsentene kjempebra demoer, men de gjorde noe helt annet. Andre delte våre visjoner, men var ikke teknisk kompetente nok.

Møte med Robbie Robertson

- Vi nådde bunnpunktet under arbeidet med ”Stay On These Roads” i 1988. Vi kjørte oss inn i ei blindgate, og forakta produksjonen. Vi fikk ikke produsenten vi ville ha, og måtte vende tilbake til hitmaskinen Alan Tarney. En skikkelig nedtur. I denne kriseperioden traff vi tilfeldigvis Robbie Robertson (The Band). Han sa: “Det viktigeste er at dere er fornøyd med hva dere gir ut, gutter”. Morten, Magne og jeg så på hvarandre og tenkte; “å nei”. Vi reiste ikke en gang på turné med den samme stoltheten.

- “Stay On These Roads” hadde enkelte høydepunkt.“You`ll End Up Crying” har tilløp til storhet. Den er en av farvorittlåtene til Morten. Hver gang vi møtte damer, tvang han oss til å synge den i harmoni.

- James Bond-produsenten John Barry ble involvert i “The Living Daylights”, Den ble den største hit’en fra “Stay On These Roads”. Men i ettertid kaller han dere “Hitlerjugend” Hva tror du ligger bak denne merkverdige spissformuleringen?

- John Barry ville framstå som co-writer på “The Living Daylights” - uten vår velsignelse. Sangen var ferdig før vi traff ham. John ville være produsent, men han dukka aldri opp i studio. Deretter ville han legge på hundremannsorkesteret sitt, og la gale akkorder på en del av taktene. Vi måtte luke det vekk til fordel for synthesizere. Hans reaksjon var av typen “hvordan våger du å fortelle the great John Barry at han tabba seg ut”? Han tålte heller ikke at vi droppa premieren på grunn av Japan-turnéen.

- Vi hadde ikke bare problemer med John Barry. Alt gikk galt under innspillingen. Mixeren var høy på coke, og mora hans døde under innspillingen...

- Spesielle a-ha låter du ville gjort på nytt igjen?

Jeg likte ikke produksjonen på “Hunting High And Low”. Når du sitter på en låt som “Hunting High And Low”, har du ikke lyst til å drite på den. Låta ble alt for familievennlig, intensjonene mine forsvant på veien. Savoy-versjonen av “Hunting High And Low” ville vært mye bedre - mer heavy, mer desperat i framførelsen.

- Blanda plateselskapet seg opp itekstene dine?

- Nei, egentlig ikke. Men Andrew Wickham, talentjegeren i Warner, kom med noen tåpelige rettelser. Vi fikk ikke lov til å synge “I`m dying for a cigarette”. For Andrew snakka om “innflytelsen dere har på ungdommen, gutter”. Hallo?!

Inn med gitarer!

I 1990 kom den viktigste a-ha LPen så langt; “East Of The Sun West Of The Moon”. En organisk, følelseslada og dristig utgivelse. Vi snakker om det store vendepunktet. Den første gangen Morten, Magne og Paul hadde det gøy i studio. Det var på tide...

De sterke låtene hadde vært der hele veien. Paul er vel som sådan ute av stand til å lage middelmådige komposisjoner. Men produksjon og arrangement nådde himmelske høyder. Ut med synthene. Inn med orgel og piano. Paul gjennoppdaga gitarene, og maskiner og programmering ble forkasta. a-ha ga finger’n til bedrevitende bransjefolk og plateselskapet. Management og plateselskap mente a-ha fikk “the disease”. De syntes at a-ha havna i ei kunstnerisk blindgate, at de begikk kommersielt selvmord, rett og slett.

Resultatet ble at a-ha ble skikkelig vrange og sære, låste seg inne i studio. Dårlig erfaring gjorde at de ikke stolte på noen.

Da det ble hipt å like a-ha

- Skrekkeksemplet er Trevor Warner, en av de opprinnelige produsentene på “East Of The Sun West Of The Moon”.” Han ville gjøre en Donna Summer-versjon av “Crying In The Rain”. Ikke akkurat våre intensjoner...

- La du merke til at det plutselig ble hipt å like a-ha?

- Ja, til og med Melody Maker likte “East Of The Sun West Of The Moon”. Men dette fant jeg ut i ettertid. Plutselig kom jeg over en del avisutklipp og anmeldelser, og jeg følte meg nesten snytt. Hvorfor fikk jeg ikke se dette før? Tidligere skrev de at “å nei, 14 år gamle jenter liker a-ha, derfor kan ikke jeg like dem”. Men tro det eller ei, opprinnelig var “Take On Me” en hit på indielistene i Statene. MTV nekta først å vise videoen.


Stig Myhre





submit to reddit







Siste saker

Billy Elliot: Noe for hele familien!

Pharrell Williams: Skikkelig midt på treet!

Lauryn Hill: Mesternes Mester!

3 nye album med Prince, for første gang siden 2010.

Skjønnheten og Udyret: Pur Magi!

Nine Inch Nails i storform!