Puls 15.06.08

Foto: madrugada.net

Tips noen om denne saken

Les også

Bildespesial: Sivert Høyem på Sentrum Scene (29.11.09)

Sivert Høyem: Moon Landing (03.10.09)

Thank you, miss Morissette! (17.06.08)

Ingen over, ingen ved siden! (16.06.08)

Pangstart for Norwegian Wood (13.06.08)

Madrugada, Counting Crows og Billy Talent til Norwegian Wood (06.03.08)

Madrugada: Madrugada (18.01.08)

Madrugada: Look Away Lucifer (sgl) (10.12.07)

Robert Burås får egen benk? (01.10.07)

Madrugada: Varig - Tidløst - No bullshit (15.07.07)

Robert Burås er død (15.07.07)

Sivert Høyem & The Volunteers: Exiles (20.12.06)

Trygge Madrugada (13.04.05)

Platina til Madrugada (03.03.05)

Madrugada: The Deep End (26.02.05)

Norge rundt med Madrugada (30.01.03)

Madrugada, fra førersetet i en 190 Benz (25.10.02)

Roskildefestivalen 2001: Øl, rock og onde vindmøller (03.07.01)

Svensk maktdemonstrasjon i Frognerbadet (10.06.01)

Norsk musikk for eksport! (03.05.01)

Ulf Lundell til Frognerbadet! (04.04.01)

Madrugada: The Nightly Disease (15.03.01)

Madrugada: Hands Up - I Love You (ep) (04.03.01)

Norsk Kulturråd har fordelt nesten 2 millioner (22.02.00)

Knall, Madrugada! (08.10.99)

Madrugada: Industrial Silence (26.08.99)

Madrugada, i seigeste laget

Rock kan gå fort. Som for eksempel Chuck Berrys “Rock’n Roll Music” eller Sex Pistols’ “Bodies”. Eller den kan gå sakte, som for eksempel Eric Claptons “Wonderful Tonight” eller Pink Floyds “Wish You Were Here”. Men den kan også gå som Madrugada. Midtempo. Det er nettopp i tempoet man finner Madrugadas styrke og svakhet.

De er mestere i seig, tung, rock. Ikke rock’n’roll – for Madrugada har virkelig svært lite til felles med Jerry Lee Lewis. Men de befinner seg i verdenseliten i midtempo rock. Store artister som Bruce Springsteen, R.E.M. og Ulf Lundell liker seg også best i det tempoet. Ikke for fort, ikke for sakte – men for all del; med trøkk.

Etter tre kvarter sa hun som sto ved siden av meg: ”Å Gud, så kjedelig!” Jeg tror det var rett før de skulle i gang med ”New Woman/New Man”. Jeg stortrivdes, og så nok ut som et spørsmålstegn. Men jeg skjønte hva hun mente. Om man ikke er fullstendig innafor i Madrugada-universet, kan de oppfattes som svært monotone.

De spiller helt likt. Hele tida.

Overgangen til ”nye” Madrugada har forresten gått knirkefritt, sett fra publikums synsvinkel. Robert Burås, som døde 12. juli i fjor, lar seg vel ikke egentlig erstatte, men Cato Thomassen og Alexander Kloster-Jensen er glimrende gitarister – som om mulig har gjort Madrugada hakket tyngre.

Men jeg er enig med min venninne; jeg skulle ønska meg litt mer fart! Lundell går sjelden av scenen uten å ha sunget ”67, 67”! R.E.M. kommer som regel opp med ”What’s The Frequency, Kenneth?”, liksom Springsteen gjerne drar i gang ”Cadillac Ranch”.

Jeg har ingen forhåpninger om å ha påvirkningskraft, men tør likevel foreslå en fort-fort coverlåt for Madrugada. ”Back In The U.S.S.R.”! Den trur jeg sannelig kunne blitt en live-klassiker i Madrugadas hender og struper.

Foto:madrugada.net

Bandet spilte disse låtene i Frognerbadet:

Whatever Happened To You?
The Hour Of The Wolf
Look Away Lucifer
Belladonna
Strange Colour Blue
Highway Of Light
Song Of Majesty
Honey Bee
New Woman/New Man
Black Mambo
Bloodshot Adult Commitment
Seven Seconds
Valley Of Deceptions
Vocal
The Kids Are On High Street
Only When You’er Gone
I Wanna Be Your Dog

Arild Rønsen

Siste saker

VAN HALEN - A DIFFERENT KIND OF TRUTH

Noctorum: Honey Mink Forever

DEADMAN - TAKE UP YOUR MAT AND WALK

En godt krydret Cabaret

The Great Big Taters: Setback Catalyst (EP)

RIVAL SONS - PRESSURE AND TIME