Carl Petter Opsahl: Indigodalen
Forfatteren, presten, foreleseren, komponisten, bandlederen og graffiti-entusiasten Carl Petter Opsahl er intet mindre enn en grenseløs musikant. Reisa han tar oss med på til sin kjære Indigodal er ei fortelling om en dal som ikke er som andre steder - så er heller ikke Opsahl som andre musikanter.
Carl Petter Opsahls ferskeste bidrag til at grenser mellom forskjellige slags musikalske uttrykk skal brytes ned, er såvidt jeg kan skjønne Opsahls definitive beskjed om at han har funnet sitt eget musikalske ståsted - et mål de aller fleste av hans kolleger bruker ei hel livsreise på å prøve å finne fram til.
Carl Petter Opsahl sier at "Indigodalen" er fylt av musikk - musikk som kommer som en gave. Denne musikken har blitt til, sier han, i møtet med natur, i møtet mellom mennesker, i livets store hendelser. Det er musikk til dans, til meditasjon, musikk til sorg og glede.
Jeg tar meg den frihet å benytte meg av Opsahls ord fordi jeg synes de svært presist oppsummerer hvordan musikken hans oppleves også av meg. Musikken, som med ett unntak er skrevet av Opsahl, har et klart folkemusikalsk utgangspunkt - her finner vi spor etter springleiker, salmetoner, lokker, hallinger og lydarslåtter, men hele veien har Opsahl med all den respekt denne skatten krever, satt sitt eget eget bumerke på musikken.
Jazzmusikeren Opsahl er en viktig "medspiller" både med sine klarinetter og med sin tenkemåte. Vi snakker om en herre som er æresborger av New Orleans og som har hele den byens tradisjon inne - med alt hva det innebærer av spor fra Karibia, Afrika og fra gospel og spirituals. Alt dette setter Opsahl sammen til ei stuing, eller gumbo som det vel heter i NO, som han er helt aleine om, og som swinger og groover noe så vederstyggelig.
Med seg til å skape denne gumboen har han fått åndsbrødre som tydeligvis har visst hvor han har ønska seg. Den meget oppfinnsomme og følsomme pianisten, både akustisk og elektrisk, samt på melodika, Tord Gustavsen, er med som en viktig retningsgiver. Det samme er også bassisten og gitaristen Åsmund Reistad og perkusjonisten Ingar Zach - begge med bakgrunn fra Chateau Neuf Spelemannslag, sistnevnte også fra en rekke spennende frijazz-konstellasjoner. På hvert sitt spor får vi også treffe kvederen Linn Korssjøen og lokkeren Eline Monrad Vistven som er med på å gi "Indigodalen" et enda kraftigere særpreg.
Jeg benytter meg like godt av Opsahls egne ord igjen: "Indigodalen" er ikke som andre steder. Det er et sted der sjelen reiser til for å få trøst, styrke og inspirasjon. Det er et sted uten grenser, uten stengsler. Her møtes mennesker og kulturer fra alle kanter av verden - sitat slutt.
Unn deg en tur til "Indigodalen" - du kommer aldri til å angre.
Del på Facebook | Del på Bluesky