Cibo Matto: Stereo-Type A
Cibo Matto er et nytt møte for meg, og det er ikke mye jeg har greid å grave frem om disse asiatiske naiv-popperne. Jeg har blitt hvisket i øret at de har to album bak seg fra før, og at det var ganske flotte saker. At Marc Ribot faktisk bidrar på dette albumet skulle i hvert fall kunne vitne om at de har creden i orden.
Hvor mye de greier å innynde seg hos meg er derimot begrenset. I utgangspunktet er jeg ganske glad i lett, naiv og fengende popmusikk laget av f.eks japanske elektronikere, men begeistringen er moderat hva dette prosjektet angår.
Flere av låtene er riktig fjonge der de spretter lettbeint av gårde og inviterer til solslikking på svaberg eller sandstrender. De har akkurat passe dose hipp jazz over seg, og Hatori er så skjønn der hun lirer av seg smektende vokal, og når nærmest høydene Saint Etienne til tider når.
Når de derimot begir seg inn på klønete rap, malplasserte metalriff eller ordinære, intetsigende pop/rock-låter blir det nettopp; intetsigende, flaut og lite feng. Dette gjelder alt for mange av låtene, og da holder det strengt tatt ikke om 2/5 er aldri så deilige.
Del på Facebook | Del på Bluesky