Diverse artister: Finding Forrester
Det jeg per dato veit om filmen Finding Forrester - Møtet med Forrester på norsk - som har premiere her til lands i dag, er at Sean Connery spiller hovedrolla og at filmen er laga av mannen bak kjempesuksessen Good Will Hunting, Gus Van Sant. Det er jo allerede et par gode indikajsoner på at dette er en film vel verdt å se. Musikken som er satt sammen til å følge bildene blir spilt av bl.a. Miles Davis, Bill Frisell og Ornette Coleman gjør at mennesker med en viss interesse for film og musikk veit at dette må sjekkes ut.
Debatten om hva som er det smarteste å gjøre - lese boka eller se filmen først - har vel sikkert ingen ende. Diskusjonen rundt film og musikk har aldri nådd de samme høyder - der har det derimot dreid seg om om filmmusikk eller musikk til film har greid å stå på egne bein.
For min egen del har svaret stort sett blitt nei - i alle fall i de tilfeller det har vært spesialskrevet musikk for film. Grunnen har som oftest vært den at musikken har vært så nært knytta opp til bildene eller scenene at uten dem så har musikken enkelt og greit ikke fungert - den har ikke hatt tyngde nok i seg sjøl.
Da er det hyggelig å kunne ile til å si at i dette tilfellet så henger det ikke slik sammen. Jeg vet ikke, men går ut i fra som en selvfølge at all den musikken som finnes på denne CDen, godt og vel 72 minutter, ikke er å høre på kino. Det betyr at vi hjemme i stua får de komplette versjonene av musikken som sikkert bare er brukt mer eller mindre fragmentarisk på filmen. Det betyr også at det er mulig å vurdere musikken ut i fra seg sjøl.
Den definitivt mest sentrale på det musikalske er jazzguruen over alle jazzguruer - Miles Davis. Seks av de 13 spora er henta fra sjefens 60- og 70-talls produksjon med den berømte akustiske kvintetten og det første og på alle måter grensesprengende elektriske jazzrock-bandet verden hadde hørt. Vi snakker om musikk som virkelig gjorde noe med musikkhistoria og som er like sterk og vital den dag i dag - rundt 30 år etter at den blei skapt.
Det samme kan på alle måter sies om det altsaksofonisten, bandlederen og retningsgiveren Ornette Coleman skapte på 60- og 70-tallet med sin nesten doble kvartett med bl.a. Ed Blackwell på trommer, Don Cherry på trompet og Charlie Haden på bass. Her får vi høre klassikeren "Happy House" - og du verden så sløyt det låter akkurat 30 år etter unnfangelsen.
Vår nåtid er representert her ved kanskje den mest originale av alle gitarister, Bill Frisell. Hans solo-versjon av "Over The Rainbow" er intet mindre enn ett mesterstykke og hans to andre bidrag her med to forskjellige kvartetter bare understreker Frisells utrolige allsidighet.
Israel Kamakawiwo´ole, som gikk bort i 1997 bare 38 år ung, var Hawaiis mest populære artist og hans høyst personlige og urvakre medley-versjon av "Over The Rainbow" og "What A Wonderful World" på vokal og ukulele, gir oss en nydelig kontrast til Frisell. Ballet blir avslutta med en remixa versjon av Davis og Joe Zawinuls klassiker "In A Silent Way".
Jeg er ikke så sikker på hvor vellykka det er - det har kanskje noe med pietet overfor det originale mesterverket å gjøre, samtidig som denne versjonen her kanskje er unntaket som er avhengig av bildene.
Musikken er betydningsfull, flott og sterk og står fjellstøtt på egne bein. Samtidig har den på ett eller annet vis fått overbevist meg om at jeg må se filmen - den har med andre ord fungert slik en god roman ofte gjør i forhold til en filmatisert versjon.
Del på Facebook | Del på Bluesky