Folk & Røvere: It's A Baby, Baby I Luv You Thing

Hun har kommet litt i bakgrunnen i bandet, vokalisten Anita Nansy Valderhaug. Hun låter vidunderlig, og det er ubegripelig at målfolket ikke benytter denne propagandajuvelen i kampen mot Høyrebyrådet som - med god hjelp av AP og SV - er i ferd med å fjerne nynorsk fra Oslo-skolen. "Karma" på bokmål kunne aldri i verden fått en slik herlig schwung!

Av Arild Rønsen // 12.09.00

Stilmessig var SNoB utprega rock, og Folk & Røvere? Om denne skiva hadde kommet i for eksempel 1995, ville vi umiddelbart klint dem inn i klassen med acid jazz som valgfag. I år 2000 vil jeg tippe utlendinger som hører dette bandet ganske umiddelbart vil mene det er laidback trip hop. Eller - høres dét også med ett litt datert ut...?

Musikken er bygd rundt lydspor, mer enn melodier. Låtene er satt sammen av iørefallende riff og samplinger, der et høyst smakfullt rytmespor utgjør selve grunnelementet. Ikke så ulikt "rock", med andre ord - med den store forskjellen at vokalistens rolle som melodifører stort sett er fraværende.

Aller best syns jeg de lykkes i "Baby, Baby, I Luv You Thing"; en ytterst kort snutt der tittelen på sangen er teksten i sin helhet. Her føles oppskriften bare så riktig. Det er sånn Moby gjør det; finner fram til elementer som virkelig funker - for så å holde konsentrasjonen der.

"Sex Dager" er motsatsen; en låt der Sjur Miljeteigs trompet virker importert, som kunstig drahjelp - som for å bøte på at det grunnleggende halter.

"Dust" er, fortjent nok, blitt en liten hit, men innehar på ingen måte magien som lå i "Yess!".

Jeg syns ikke Ulphs tekster er så mye å skrive hjem om, men som vokalist har han utprega karma. Fenomenal taiming, en uhyre velutvikla evne til å få linjene til å "gå opp". Men framfor alt er han en behagelig røst. Han tar seg god tid, og kommer aldri på tanken å skulle forsere sitt naturlige stemmeleie.

Folk & Røvere har gitt deg skiva du ikke kan mislykkes med den høstkvelden du skal ha dine hippeste bekjentskaper på besøk.