John Olav Nilsen over sjø og land
Og nå blomstrer også POETEN John Olav Nilsen.
Det begynner å bli noen år siden John Olav Nilsen hang med gjengen og sang om diamanter og kirsebær, mens de svingte seg i valiumsdansen. «I liv og arbeid» følger opp «Det store i det små» fra 2020. Det har gått noen år hvor man ikke har hørt så altfor mye fra denne kanten, men tiden er tydeligvis brukt godt.
Poesien til John Olav Nilsen er i stadig utvikling og på albumet tar han steget videre mot nye høyder. Sjelden har man hørt bandet bedre og mer påskrudd. Sammen med poesien til John Olav Nilsen viser de med «I liv og arbeid» at de er på vei mot en bestenotering.
Noen av låtene kunne helt fint kommet for mange år siden, både musikalsk og tekstmessig, men i første rekke følger albumet videre i samme spor som forrige utgivelse. Albumet er spilt inn mer eller mindre live i studio. De har gått bort fra det trygge og begynt på nytt. Noe som har gitt albumet en nerve man tidvis kan kjenne på. Det låter rått og ekte.
Det har allerede dryppet smakebiter fra albumet gjennom året, låter som gjorde forventningene store til bandets tredje studioalbum. Og bandet skuffer absolutt ikke. Perlene ligger på rekke og rad på albumet - fra det helt rolige i «Diaspora tårer» og «Alltid skyer over», til det røffe i «Sommeren på sykehuset» og «Cookie, kom tilbake». Men det funker aller best når det dras ned, når ordene får komme til sin rett. Det er da «I liv og arbeid» sitter som best.
Det åpner friskt med den spretne «Om det våte». En låt som kjører på fra første strofe. Heftige gitarer jobber hardt, mens bass og trommer ligger som en solid grunnmur. Hopper rett over i et lettere lydbilde med «Vi alle bare faller». Roer det hele ned med et kort instrumentalt mellomspill i «Poilen» før det mørke og triste dukker frem i «Rundt spisebordet». Åpner med en deilig, mørk bassgang som sender tankene mot The Cure. Låten er seig, teksten er trist. Låten er flott.
Synthen trer frem i «Øyne overalt» og gir låten et lite snev av 80-talls følelse med herlig klang i lydbildet. «Alltid skyer over» roer det hele ned igjen. En forsiktig instrumentering gjør låten skjør, mens vokalen ligger langt bak før den stiger frem fra det mørke dypet.
«Ja vi må» og «Cookie, kom tilbake» bringer tankene tilbake til tiden med Gjengen. Plutselig er det et åpningsriff man føler man har hørt før. Ikke ulikt «Valiumsdansen», fra «For sant til å være godt», åpner «Sprinteren» med lett gitarklimpring. Låten ligger tett opptil det man kjenner fra tiden med Gjengen - både hva instrumentering og lyrikk angår, låter dette kjent.
Albumets minst hørbare, men likevel spennende bidrag får man i «Normalen/malen». Det går sakte rundt, bare så vidt det ikke ramler over og låter falskt og surt. Lyder og støy sendes inn og tas bort igjen, kun et lite blaff av vokal dukker opp før det siger sakte videre igjen. Og når du akkurat er i ferd med å miste konsentrasjonen, sparkes det i gang igjen med «Sommeren på sykehuset». Reinspikket rå rock, støyende gitarer og heftige trommer kastes mot deg. Kort, kjapt og brutalt før albumet avsluttes rolig med «Diaspora-tårer».
Tekstene er til tider mørke og dystre. Om man dykker ned i lyrikken til John Olav får man mye å tenke over. Tidvis ligger det i lyset, men ofte er det vanskelig å forstå hele historien. Men uansett er tekstene av høy karakter, og det musikalske uttrykket kler ordene og utfyller hverandre.
Tekstene kunne gjerne vært trykket mellom to permer for å inntas på egenhånd, men det er først når det legges inn i et lydlandskap man får full uttelling.
Et veldig fint album, har det blitt.
Del på Facebook | Del på Bluesky