Buzzcocks utvidet definisjonen av punk
Et slags mellom-jubileum? Men dog et jubileum. 22. september var det 45 år siden Buzzcocks ga ut "Love Bites".
Enkelthendelser spiller en vesentlig rolle i hvordan vi husker historie. Ingen steder er vel det mer åpenbart enn i de mange tidspunktene som har formet den etablerte sannheten om rockemusikkens utvikling. Komplekse og mangesidige subkulturer reduseres i den kollektive bevisstheten til Dylan på Newport, Hendrix på Woodstock og Sex Pistols på Bill Grundy sitt lokale Today Show.
Sistnevnte viste seg i 2008 å være tidenes mest etterspurte tv-klipp. Bandets fandenivoldske holdning til Grundys anklager om hykleri, deres manglende evne eller vilje til å forsvare sin selverklærte anarkisme, og deres banning i beste sendetid, etablerte for alvor ideen om punk som motstand mot det etablerte, og utover det som heller nihilistisk.
Det er naturligvis en sannhet med modifikasjoner. I kjølvannet av mainstream punks glorifisering av Sid Vicious, gjenforeningen i 1996, og John Lydons politiske ytringer de senere årene, er det riktig nok lett å tilskrive bandet slike verdier, om ikke britisk 70-talls-punk generelt. Skjønt - en låt som «Anarchy In The U.K.» sier ikke særlig mye om anarkisme. Den uttrykker likevel en genuin frustrasjon over den sosioøkonomiske situasjonen i Storbritannia, noe som gjennomsyrer mye av den tidlige britiske punk-bevegelsen.
Andre band uttrykte det kanskje mer artikulert, men ingen var mer hardtslående enn Pistols, og da Buzzcocks-grunnleggerne Pete Shelley og Howard Devoto skulle booke et punk-band til Manchester, var det ingen tvil. Det var Sex Pistols de ville ha. Ved første øyekast kan det virke sært å trekke for mange paralleller mellom Pistols og Buzzcocks. «Orgasm Addict»-singelen til tross - den tekstlige tematikken hos Buzzcocks var generelt langt mer konvensjonell.
Kjærlighet er den røde tråden i Buzzcocks sin musikk, og på debutalbumet «Another Music In A Different Kitchen» behandles det ikke ulikt hvilke forventninger man har til popmusikk. «I need you to love me back,» synger Shelley i «I Need,» i en liste som også inkluderer «sex» og «drugs.» Andre steder tys det til lite subtile hardrock-klisjeer som «My love battery wants to charge you.»
Kjærligheten fremstilles mer som et fysisk produkt enn som komplekse følelser, men i likhet med Sex Pistols sin fremstilling av anarki, bidrar det musikalske til å gi slike linjer en frustrert tyngde.
Buzzcocks er ofte blitt kalt et av de første pop punk-bandene. Å dømme ut fra debutalbumet er ikke svaret gitt. Musikalsk ligger det et godt stykke unna både Ramones og Undertones, og har i grunnen mer til felles med The Clash. «I Don’t Mind» er et unntak på alle måter.
Albumets desidert mest innbydende og fengende melodi akkompagneres av det som trolig er albumets mest realistiske tekst. Det handler om de paranoide tankene et dårlig selvbilde kan lede til, og frykten for at forholdet man står i må være for godt til å være sant. Den søte pop-melodien med sin mer psykologiske tilnærming til mellommenneskelige forhold skulle vise seg å være et frempek mot bandets neste og beste album, «Love Bites.»
Det hadde bare gått et halvt år siden debuten utkom. Allerede fra første låt er det derimot tydelig at bandet har utviklet seg betraktelig. «Real World» er på sett og vis en oppfølger til «Fiction Romance» fra «Another Music,» og handler i likhet med forgjengeren om forskjellen mellom romantiske forhold slik man drømmer om dem, og den virkelige verden. Der «Fiction Romance» til syvende og sist avfinner seg med drømmene, erkjennes det imidlertid her at «Only in the real world do things happen like they do in my dreams.»
Sett i sammenheng med frykten for avvisning fra «I Don’t Mind» er det lett å se «Real World» som en korreksjon. En lignende utvikling går igjen i mange av albumets øvrige kjærlighetslåter. På samme måte som «Real World» er et speilbilde av «Fiction Romance,» er «Just Lust» noe tilsvarende for «I Need.»
Snarere enn å se «love» som noe umiddelbart som kan sammenlignes med «cash» eller «drugs,» handler det nå om smerten man føler når det blir noe mer. «If passion is a fashion, then emotion is a curse, » konkluderes det nå.
Selv angsten som I «I Don’t Mind» var basert på spekulasjon, er blitt en visshet i «Ever Fallen In Love?» Det er bandets mest kjente låt, og inneholder alle de beste aspektene av Buzzcocks sin musikk. En nokså resignert tekst om et dysfunksjonelt forhold som nærmest er dømt til å kollapse, synges av Pete Shelleys rene og lyse pop-stemme over bandets kanskje mest fengende låt.
Dette er også typisk for «Love Bites» generelt. Der debutens til sammenligning enkle tekster ofte ble satt til en nokså tung punk-instrumentering, har musikken på «Love Bites» mer til felles med de melodiske singlene bandet i ettertid er mest kjent for.
For mange vil nok tidlig britiske punk alltid huskes som en nihilistisk bevegelse der opprør for opprørets egen skyld var den viktigste verdien. Med den dominerende tilstedeværelsen Sex Pistols har i populærkulturen er ikke det noe rart.
I 2023 er punk imidlertid vokst langt forbi en så snever definisjon. Nå har punk for mange undersjangere til å holde oversikt over, og kjærligheten, som kanskje ble ansett som et banalt tema blant punks i 1978, har per i dag avgjort sin plass innen mange av disse. Det er urimelig å skulle gi ett band æren for alt dette, men det kan ikke herske noen tvil om at Buzzcocks og «Love Bites» bidro til å utvide definisjonen av hva punk kunne være.
Del på Facebook | Del på Bluesky