Honningbarna har gått amok i studio, og det er kjempegøy!
Å høre igjennom "Animorphs" vekker en litt ambivalent følelse, men det er med positivt fortegn: Honningbarna har klart å fange noe av den voldsomme energien de alltid har med seg ut på scenen på plate, på det som kommer til å stå igjen som en av årets beste norske utgivelser.
Det kjipe er selvsagt at det ikke ble noe Rockefeller-show verken på Honningbarna eller på meg på slippdatoen - og jeg er sikker på at også bandet savner akkurat den opplevelsen.
Stemningen blir satt allerede på tittel- og åpningssporet «Animorphs»: Den suggererende trommebeaten er voldsom, aggressiv og vekker forventninger om kaos, akkurat som Honningbarna selv når de går ut på en scene. Den småabsurde teksten er en fin påminnelse om en bokserie alle kidsa, meg selv inkludert, slukte rått rundt årtusenskiftet. Om verden er på vei i samme retning som den er i bokserien med samme navn som plata er vi ille ute - men om man leser kommentarfelter på Facebook er det kanskje grunn til å tro at flere menneskehjerner er invadert av onde parasitter fra verdensrommet.
To av singlene, «Åh bliss» og «En av oss er idiot», står fram som to av "Animorphs"’ høydepunkter, i hvert fall om man går for radio- og lyttervennlighet.Men her blir låtene blir løftet av helheten. Det er så befriende å høre på et band som faktisk gir ut et album, ikke bare en samling av singler - selv om dette etter deres eget utsagn er det minst gjennomtenkte albumet. Det låter ikke sånn.
Der vokalist og tekstforfatter Edvard Valberg åpenbart leste mye rundt årtusenskiftet, låter det som resten av bandet fikk mye musikalsk inspirasjon i samme epoke på «Jeg har lyst». Det står garantert noen skandirockplater i hyllene hjemme hos disse musikerne, og det er jo helt topp. Gitarriffene på «Passasjer» er også verdt å trekke fram, og de kunne også fint ha blitt skrevet av en skandirocker for tjue år siden.
Nå er det heldigvis ikke sånn at rock må minne om noe gammelt for å være bra, og det som illustrerer det best i eksempelet "Animorphs" er produksjonen, som rett og slett er steingod. Vokalen får god plass i lydbildet, selv om bandet låter stort og sinna, og resultatet er at man er nødt til å skru opp lyden. Skikkelig høyt. Honningbarna fortjener at høyttalerne får juling, om enn med silkehansker, for så velprodusert er "Animorphs".
Honningbarna er kompromissløse både på scenen og i studio, men gjennomgående for "Animorphs" er at det høres ut som de har hatt tid til å ha det gøy i studio:
Det er så mange små gitar- og vokaldetaljer som løfter låtene fra å være «en pønkelåt» til å bli noe mer. For eksempel høres det ut som de har gått amok i studio mot slutten av «Det kommer til meg», og gjennom den fantastiske «Øyane er mosaikk». Det er gøy for oss som hører på også. Jeg blir en glad fyr, akkurat som Edvard hevder så humørløst at han er på «Avanti».
Tolv år etter EP-debuten er det på tide å innrømme at Honningbarna begynner å bli voksne. Dette kommer til å være en av 2022s beste norske utgivelser, og vi skriver bare januar.
Del på Facebook | Del på Bluesky