En slik tante skulle alle ha

Musikkmiljøet i Bergen har en egen evne til å levere spennende artister. Mye innevær, kanskje. Siste leveranse kaller seg Tante Biotika, og for en fornøyelig pakke!

Av Mathias Moe // 01.06.20

Plateselskapet presenterer dette som "en slags hip-hop". Det er bare delvis sant. Tante Biotika er til hop-hop som deLillos er til rock. Snillere, med bedre artikulasjon og antagelig penere i tøyet.

Kompet er stort sett rett frem trommemaskin trommer og synth, men her er gjesteartister på gitar, bass, fiolin og banjo. Stilmessig minner det kanskje litt om hiphop fra hiphopens barndom, men beatene er snille. Veldig snille. Hun låner litt fra både funk og reggea, men ingen samples. Vi stjeler ikke andres beat, må vite. Låtene bæres av synthen og stemme. Tante Biotika snakker versene, bortsett fra det snakker vi egentlig elektropop. Lettbent, lekent og passe dansbart.

Tekstene er, som tittelen antyder, på kanten. "Ufine" er de imidlertid ikke. Der andre konkurrerer om å være mest mulig grove i munnen, er tanten heller "vovet" – risqué. Tekstene handler om sex, kontrollerende kjærester, et dårlig rykte og (om å gi blaffen i) skjønnhetspress. Det er også noe om en astronaut, men det kan vi hoppe over. Vi får referanser til både Ivar Aasen og franske cabaretartister, foruten CC Cowboys, så noe sier meg at tanten kommer fra et hjem med både bokhylle og platespiller. Jeg ser ikke bort fra at Biotika og crewet feiret utgivelsen med te og napoleonskake.

"Ufin" er seks spor med noe som antagelig ikke er en slags hip-hop. Det er leken elektronisk pop som du ikke kan unngå å bli glad av. Snille beats og rare synth-lyder. Det som bærer dette prosjektet er imidlertid sjarm og attitude, og det har Tante B i mengder. Seks spor, 17 minutters lykkepille. Tante Antidepressiva.

Tante Biotika

Ufin
Nysæter Lydproduksjon