Lever Tower of Power? I beste velgående!
Du misliker kanskje musikk som er organisert så til de grader til minste detalj at det ikke er mulig for musikerne å gjøre den minste lille feil? Da alt blir for perfekt? Se ikke bort fra at du vil få deg en overraskelse, dersom du gir perfeksjonistene i Tower of Power en sjanse.
Det er mange som nærmest av prinsipp ikke liker denne musikken. Det er selvfølgelig en tøvete innstilling. Duke Ellington sa det først, og det er helt sant. Det fins to typer musikk, god og dårlig. God musikk og dårlig musikk fins innafor alle sjangre. Og i sin sjanger er Tower of Power top of the pops.
Tower of Power spiller en type musikk som så godt som aldri gis oppmerksomhet i musikkpressa. Ved siden av PULS, fins det bare to nasjonale musikkredaksjoner her i landet som er bredt anlagt. (Noen av journalistene i regionavisene gjør en fin jobb!) Det vil overraske meg om dette albumet omtales i Musikkmagasinet i Klassekampen eller i Nye Takter i Dagsavisen. Jeg tror ikke det kommer til å skje, men det kan jo hende jeg tar feil! Det har jeg gjort før i mitt liv!
De har holdt på siden slutten av ’70-tallet, og ble grunnlagt samtidig med de mer rock-orienterte banda Blood, Sweat & Tears og Chicago. Fellesnevner: En blåserseksjon av en annen verden – det gjelder alle de tre orkestrene. Det er ikke tilfeldig at blåserne i Tower of Power har bistått størrelser som Elton John, Santana og Aerosmith i studio.
Hvor står så denne sjangeren i dag, om vi skal dømme ut fra siste utspill fra Tower of Power? De holder seg godt, må det være lov å si. Det swinger som det sanne helvete. Jeg liker dem best når de nærmer seg svart funk og soul, og det gjør de faktisk overraskende ofte. James Brown ville storkost seg foran dette ensemblet – vel å merke når de spiller på den måten. I sine beste stunder toucher de Funcadelic.
Så er jeg ikke like glad i dem når de beveger seg i retning det «moderne» og glattslikka Chicago; det bandet ble som kjent ødelagt den dagen Terry Kath lekte seg med russisk rulett. Men Tower of Power låter også bra når de spiller blues i retning gospel – hør «Who Would Have Thought». Jeg godtar til og med den reine disco-varianten i «Addicted to You» - full av Steely Dan-akkorder.
Det du ikke kommer unna – selv om du skulle mislike sjangeren som sådan – er at bandets leder og grunnlegger, tenorsaksofonisten Emilio Castillo, alltid stiller de aller strengeste krav til sine medmusikanter. Jeg har ikke sjekka, men tipper de fleste i dette bandet har bakgrunn fra Berkeley School of Music. Alle Castillo drar med seg i avdelinga for backing vocals holder samme høye nivå.
Her jeg står ved min PC og skriver om både det ene og andre, oppdager jeg at jeg til stadighet velger «Stp Up» som musikk til arbeidet. I sannhet en positiv overraskelse.
TOWER OF POWER
Step Up
Mark Avenue Records
Del på Facebook | Del på Bluesky