Phantaztisk prog!

Dette syvende albumet til de norske avantgarde progrockerne Panzerpappa kan fort komme til å bli min favoritt etter å ha fulgt dem i snart 20 år.


De har sine progreferanser i hjertet av sjangeren, men makter å lage sitt eget utrykk i sin magiske musikkgryte der sjanger er underordnet deres egen musikalske reise. Dette er for meg en av de beste platene som ble utgitt i 2019.

Musikken er intrikat, men samtidig en suite med symfonisk og rytmisk driv, komplekse melodier og vakker sårhet som King Crimson på sitt aller beste, uten direkte sammenligning. Bare tittelen «Summarisk Suite» og låter som «Belgerisk Improv», «Permutert Panzerrock» og «Spartansk Mambo No5» burde pirre nysgjerrigheten. Jeg gir platen mine aller beste anbefalinger! «Summarisk Suite» gir meg noe nytt ved hver lytting!

Panzerpappa er pionerene Trond Gjellum på trommer og percussion, Steinar Bjørve på saksofon og keyboard, samt Anders Krabberød, bassgitar og Chapman stick, Torgeir Wergeland Sørbye, keyboards og trompet, samt allestedsnærværende Jarle G. Storløkken, gitar og accordion – for øvrig nevø til også allestedsnærværende Ståle Storløkken.

PANZERPAPPA

Summarisk Suite
Apollon Records Prog


Del på Facebook | Del på Bluesky

Panzerpappa repliserer

(18.12.00) Trond i progbandet Panzerpappa har innvendinger mot vår anmeldelse av konserten de ga på Sogn her forleden. Dermed har han også ordet:


Panzer-prog på Sogn

(15.12.00) (Oslo/PULS): Fredag den 8. desember var datoen for nok en norsk rocke-utgivelse. Oslo-bandet Panzerpappa spiller det man kaller progrock, og består av fire merkverdige hoder. Musikken er instrumental, og har hovedsaklig sitt utløp gjennom trommer, synth, bass, saxofon, og gitar.


Anita Skorgan snakker rett fra levra

(15.10.26) En vakker selvbiografi. Ei bok du blir glad av å lese, ei bok du blir lei deg av å lese. Og ikke minst – ei bok du blir tankefull av å lese.


Digg fredagsdisco på Park!

(14.10.26) Det er ikke mye å utsette på Ora the Molecule. Oslojenta som har jobbet med «de fleste» og serverer smektende 70- og 80-tallsrytmer med Chic-aktig funkbass, Madonna, ABBA og Moroder i miksen.


Neil Young glitrer på sitt 50. studioalbum

(14.10.26) Han har runda 80, men pøser ut gammelt og nytt stoff i et tempo som kunne ta pusten av en konfirmant. «Second Song» er noe av det aller beste han har gitt ut på denne sida av årtusenskiftet.


Den som er lei Laibach, er lei livet

(13.10.26) Musick live skuffer absolutt ikke. Den blir storslagen i sin minimalistiske maksimalitet. Vi fikk tilstrekkelig med dystert, tungt, apokalyptisk, samfunnskritisk budskap denne kvelden.


Sheryl Crow lyser opp i høstmørket

(12.10.26) Hun synger så vakkert, og skriver så fine låter at det er til å smelte av.


En mosaikk av David Bowie

(10.10.26) Vi har vært på Bowie-utstillinger i London, og fått oss litt av en opplevelse med stjernemannen.