Band Of Horses: Infinite Arms

Band Of Horses hadde rukket å gi ut to album før alle reagerte. Samtlige har ventet i spenning på den tredje, der Band Of Horses ikke tar noen sjanser


Men det er likevel et sterkt album, der Band Of Horses tar et lite steg ut av indieverdenen og inn i de stores rekker uten at de mister identiteten.

For vokalist Ben Bridwell er lett å kjenne igjen med sin høye og lett svevende stemme i låter som "Blue Beard", "On My Way Back Home" og tittelsporet som utgjør et melankolsk trekløver midt i plata.

Men det rufses til også, som i "Compliments", den uptempo "Dilly" og den fengende "Laredo". Bandet er stort sett kledd opp av lune akustiske gitarer, lett perkusjon og myke harmonier.

Det blir ikke foretatt de største musikalske sprellene, men man må heller ikke beskylde Band Of Horses å selge seg til kommersialiteten. Her er nemlig kjerneverdiene i bandet vel i varetatt, med gode låter i et behagelig lydbilde.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Øya 2009: Uovervinnelige Mew

(13.08.09) (Oslo/PULS): 4 dager før Mews tredje plate ligger klar i butikkene er det bare å konstatere at danskene kommer til å eie resten av 2009. Konserten på Øya ble en perfekt miks av gammelt og spennende nytt.


Band Of Horses til Hove

(01.02.08) Natt til i dag lovet Hovefestivalen å slippe en av de mest aktuelle indiefavorittene om dagen. Bandet er de kritikerroste Band Of Horses som har virkelig fått mye oppmerksomhet etter sitt andre album "Cease To Begin". Med sørlandet og Hove som arena kan dette bli en skikkelig godbit om regnet holder seg borte denne gangen.


Band Of Horses: Cease To Begin

(14.12.07) Amerikansk indie rock har kanskje aldri hørt så vakkert ut som andrealbumet ”Cease To Begin”. Vokalist og gitarist Ben Bridwell har fått en gave av en annen verden i sin stemme som stikker seg behagelig ut over lekre arrangementer. Plata er fulladet med låter av gull som gjør det til et av årets desidert beste kjøp.


Haken mangler en gitar ...

(22.10.26) «Flinkisprog» kalte progdama det, og det er absolutt en passende betegnelse - for de er himla dyktige.


The Impossible Green har funnet oppskriften

(21.10.26) Tidvis smått psykedelisk, tidvis reinspikka råkk, tidvis godt plassert i Bruce Springsteen-land.


Uforglemmelig, Stevie Wonder

(20.10.26) En konsert for evigheten. En makeløs oppvisning i musikanteri på aller ypperste plan, med en setliste som er umulig å overgå.


Finske band på John Dee? Kvalitetsstempel.

(20.10.26) En herlig kveld for oss som vokste opp med søttitallets tungrock som Deep Purple og åttitallets Whitesnake og Ugly Kid Joe.


Hardrock og puddelpowermetall

(18.10.26) Hjelpes, tenkte jeg, detta låt rimelig garasjeband. Som i band som smeller på garasjeporter. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kom frem til at det nok skyldtes elendig miksing av trommene, som ble underbygget av en lengre trommesoundcheck mellom banda.


Imponerende, Avkrvst

(17.10.26) Smått amputert konsert for vårt vedkommende, men vi fikk med oss mer enn nok til å skjønne at Avkrvst er et band å holde et våkent øye med.