The National Bank: The National Bank
Ohoi.... Hvilken lyriker er ikke Martin Hagfors! The National Bank åpner sitt debutalbum med I Hear The Sparrow Sing, en sang om å være forelska i to jenter samtidig. Musikken er synthbasert; smått skremmende, som soundtracket til en thriller. Inn med Thomas Dybdahl, søtladen og luftig som en Chris Isaak. Inn med noen uidentifiserbare DJ-lyder, en gitar introduserer refrenget, før det dukes for pompøse strykere. The National Bank er et griselekkert orkester. Men ikke tro de ber deg på noen enkel reise.
Med medlemmer fra Big Bang, Jaga Jazzist, bandet til Nils Petter Molvær, med Thomas Dybdahl som vokalist ja, hva burde vi egentlig vente oss?
Tolerate, førstesingelen, har rusla og gått på radio hele sommeren. Den gir en god pekepinn om i hvilken retning dette bærer. Nasjonalbanken er ikke bandet for deg som søker lettvinte løsninger.
Sjøl plasserer de seg i et musikalsk landskap mellom Björk-elektronikk, pompøs pop a la a-ha og Radiohead og litt sær alt-rock som Wilco. Legg til en dæsj prog i det rytmiske, og du er på god vei til en korrekt karakteristikk av bandet. Og vit dette: Tidvis er The National Bank så studioperfekt at tankene går til 80-tallsheltene Scritti Politti og David Sylvian. Lytt til introen av Hello, My Name Is Fred, og du vil skjønne hva jeg mener.
The National Bank plasserer seg helt i front av den sofistikerte pop-verden, sjangeren som i sin tid ble betegna som kunstrock. Ei vinglete linje som i tid og rom strekker seg fra King Crimson, via David Bowie på eksperiment-trip, og Björk, til The National Bank.
Ingen av de ni sangene som befinner seg på dette albumet er rett-i-øret. Men gjett om de er - nettopp - rett-i-øret, om du gir dem to-tre timer av livet ditt!
Slik kunne det altså ende, på sin absolutte kvalitetstopp, den gangen jazz & pop smelta sammen i ett og samme band. I kongeriket Norge, av alle steder, det herrens år 2004.
Del på Facebook | Del på Bluesky