Manic Street Preachers: Forever Delayed

Før jul er det skikkelig samle-plate sesong, og mange store har de siste ukene gitt oss den slags. Etter seks studioskiver er det da også naturlig for Wales' store sønner Manic Street Preachers å hive seg med på lasset. Resultatet har blitt en helt sprengt enkel-cd, med hele 20 låter fra dette bandets karriere. De har produsert flest hits på sine tre siste plater, men her finnes det heldigvis nok fra begge perioder.


Manic Street Preachers har således mye til felles med Suede som har to helt totalt ulike perioder i sin eksistens å skilte med. Først kom de opprørske kunstband-tendensene, så havnet de i liste-popen på sine eldre dager.

"Forever Delayed" begynner med første singelen etter forvandlingen, og den første etter forsvinningsnummeret til originalgitarist Richey Edwards. Vi snakker selvfølgelig om det engelskmennene omtaler som en av tidenes beste enkeltlåter, "A Design For Life". En helt strålende, bombastisk og treffende låt fra den ferske trio den gang.

Og etterpå kom de på rekke og rad, og gjorde samtidig Manics til et arena-band ved siden av Oasis og Blur. Albumene "Everything Must Go" og "This Is My Truth, Tell Me Yours" ble to monsteralbum i britisk poprock-historie, og nesten halvparten av denne samleren er hentet fra de to skivene.

Men som jeg nevnte innledningsvis, får vi også anledning til å dykke litt ned i Manics' early days gjennom klassikere som "Motorcycle Emptiness", "Little Baby Nothing" og "You Love Us". Og har du alle studioalbum fra før, bør "Motown Junk" og M.A.S.H.-låta "Suicide Is Painless" lokke til innkjøp av "Forever Delayed".

Selv om waliserne har skviset inn så mange låter som det overhode går an på en enkelt-cd må jo noen låter gå på bekostning av andre. Og kjernefansen hadde vel satt pris på en "Roses In The Hospital", eller en "Slash 'N Burn".

Kommersiellt sett ville det vært vanskelig å ta bort noen, men "Know Your Enemy"-valget "So Why So Sad" er et litt merkelig valg da både "Ocean Spray" og "Found That Soul" er sterkere spor fra Manics' hittil siste studioskive.

Likefullt er det totalt umulig å overse denne samleren, som inneholder 10 år med godlåter fra et av Storbritannias største band.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.