Manic Street Preachers: Forever Delayed

Før jul er det skikkelig samle-plate sesong, og mange store har de siste ukene gitt oss den slags. Etter seks studioskiver er det da også naturlig for Wales' store sønner Manic Street Preachers å hive seg med på lasset. Resultatet har blitt en helt sprengt enkel-cd, med hele 20 låter fra dette bandets karriere. De har produsert flest hits på sine tre siste plater, men her finnes det heldigvis nok fra begge perioder.


Manic Street Preachers har således mye til felles med Suede som har to helt totalt ulike perioder i sin eksistens å skilte med. Først kom de opprørske kunstband-tendensene, så havnet de i liste-popen på sine eldre dager.

"Forever Delayed" begynner med første singelen etter forvandlingen, og den første etter forsvinningsnummeret til originalgitarist Richey Edwards. Vi snakker selvfølgelig om det engelskmennene omtaler som en av tidenes beste enkeltlåter, "A Design For Life". En helt strålende, bombastisk og treffende låt fra den ferske trio den gang.

Og etterpå kom de på rekke og rad, og gjorde samtidig Manics til et arena-band ved siden av Oasis og Blur. Albumene "Everything Must Go" og "This Is My Truth, Tell Me Yours" ble to monsteralbum i britisk poprock-historie, og nesten halvparten av denne samleren er hentet fra de to skivene.

Men som jeg nevnte innledningsvis, får vi også anledning til å dykke litt ned i Manics' early days gjennom klassikere som "Motorcycle Emptiness", "Little Baby Nothing" og "You Love Us". Og har du alle studioalbum fra før, bør "Motown Junk" og M.A.S.H.-låta "Suicide Is Painless" lokke til innkjøp av "Forever Delayed".

Selv om waliserne har skviset inn så mange låter som det overhode går an på en enkelt-cd må jo noen låter gå på bekostning av andre. Og kjernefansen hadde vel satt pris på en "Roses In The Hospital", eller en "Slash 'N Burn".

Kommersiellt sett ville det vært vanskelig å ta bort noen, men "Know Your Enemy"-valget "So Why So Sad" er et litt merkelig valg da både "Ocean Spray" og "Found That Soul" er sterkere spor fra Manics' hittil siste studioskive.

Likefullt er det totalt umulig å overse denne samleren, som inneholder 10 år med godlåter fra et av Storbritannias største band.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Storslagent Gnars Barkley, men timingen skurrer

(07.03.26) Det er få som egentlig har gått og ventet på en gjenforening av Gnarls Barkley, men likevel er duoen bak monsterhiten «Crazy» tilbake med ny musikk nå i 2026 - nesten som om tiden plutselig er skrudd 20 år tilbake.


Can-can, kjærlighet, Sondre Lerche og coverlåter på steroider!

(06.03.26) Når teppet går opp på Chateau Neuf (for andre gang), er det som å tre inn i et Paris som aldri helt har eksistert, men som vi alle likevel kjenner igjen. (Vi så jo alle filmen på kino i 2001.) Rødt fløyel, fjær, glitrende korsetter og en scenografi som ikke bare antyder dekadanse, men nærmest kaster den i fanget på publikum. "Moulin Rouge! The Musical" er ikke en forestilling som nøyer seg med et dryss glitter. Her kommer hele konfettikanonen!


Kristi Brud - en opplevelse i levende live

(05.03.26) De er gode på plate. Men Kristi Brud på scenen er så mye mer - så mye mer, av alt.


Gluecifer - aldri har de vært bedre

(02.03.26) Allsangen ljomer. Biff trenger knapt synge sjøl. Energien på scena gjør at bandet stråler, og det smitter over. Noen konsertkvelder er bedre enn andre – dette var en av dem.


Levi Henriksen elsker Sverige

(02.03.26) Et helt album om Sverige? Ikke så rart, egentlig. Handlinga i Levis romaner er jo ofte lagt til Skogli, ei lita bygd utafor Kongsvinger som egentlig heter Granli. Derfra er veien kort til svenskegrensa – bare 3 mil, faktisk.


Bøye seg i støvet for Pil & Bue

(28.02.26) Pil & Bue. Hammerfest & Alta. Trommer & gitar. Følelser & kontraster.