Tom Waits: Alice/Blood Money

For mange av oss er debatter rundt temaet "hvem lagde årets album år 2002?" fra nå av fullstendig meningsløse. Tom Waits lagde begge to.

Av Arild Rønsen // 28.05.02

Begge stykkene ble regissert av Robert Wilson. "Alice" hadde premiere i Hamburg, desember 1992, mens "Blood Money" er musikken til "Woyzeck"; basert på Georg Buchers roman, uroppført i København rett rundt årtusenskiftet.

Innholdet er i utgangspunktet svært forskjellig. Mens "Alice" bygger på historien om "Alice I Eventyrland", er "Blood Money" ei 1800-tallsberetning om en tysk soldat som blir torturert til galskap og mord.

Men frykt ei - for å si det litt forsiktig: Begge platene er umiskjennelig Tom Waits. Du som kjenner "Alice I Eventyrland" som Walt Disneys tegnefilm vil ikke nødvendigvis få samme assosiasjoner av denne utgaven... En tysker i uniform som blir torturert og tørner gæern, derimot? Se, det rimer adskillig mer med den samlede musikalske setting.

Felles for albumene er det helakustiske kompet. Det blir muligens ikke riktig å kalle det for Tom Waits' band; det handler mer om orkestre i varierende størrelse og med varierende instrumentering. Men hele veien, altså - akustisk. Ståbass, pumpeorgel, marimbaer, fioliner, klarinetter, trompeter, saksofoner, fagotter...

Blir det rock av det? Ja og nei. Innimellom er det like mye jazz, men mest korrekt er det nok å beskrive dette som en samling sanger, viser som like gjerne kunne vært skrevet og arrangert i det forrige århundres tidlige 30-tall. Kjenner du feelinga fra soundtracket til "Godfather"?

"Alice" er nok den plata som inneholder flest "vanlige" sanger. Jeg må si det sånn, all den stund "Blood Money" inkluderer kutt som etter en normal dagsorden overhodet ikke ville kalles "låter".

Vi snakker vill kakafoni, der musikerne knapt har blitt enig om tonearten, og hvor det spilles - bevisst, for all del - så skeivt at det er en egen kunstart Tom Waits utøver når han i det hele tatt presterer å resitere sånn nogenlunde "reint" oppå det hele.

Som så ofte i tilfellet Tom Waits, er det noen av balladene som virkelig peker seg ut - som setter seg i hjertet, for der å forbli. Tittelkuttet til "Alice" - en blåkopi av Ulf Lundells "Bartender", om noen husker den - praktfullt.

Men kanskje først og fremst disse: "Flower Grave" og "Coney Island Baby". "Flower Grave" er å finne på "Alice", og inneholder disse nærmest uvirkelig vakre linjer:

'nd if we ought to die tonight
Another rose will bloom
...
But no one puts flowers
On a flowers grave

Du som var med den gangen Waits gjorde sin versjon av Leonard Bernsteins "Somewhere" vil helt sikkert være i stand til å dra dine paralleller.

"Coney Island Baby" har en helt annen uplifting stemning over seg - en vals, faktisk. Det handler om sjølveste prinsessa, og det skulle forundre meg mye om en cover-versjon signert Van Morrison er langt unna.

Å få tilgang til en konsert med disse sangene og disse musikerne låter som en uoppnåelig drøm. Jeg mener ikke noe vondt med det, men en skummel magefølelse sier meg at dette er det siste Tom Waits har tenkt til å foreta seg i musikalsk sammenheng.