Puls - Scarlett Johansson: Anywhere I Lay My Head

Tom Waits musikk er så kompromissløs og egen at den til tider kan ha godt av å bli normalisert litt. Det er jo en grunn til at flere av låtene hans er bedre kjent gjennom andre artister. Men å covre Tom Waits vellykket er ikke enkelt og det krever musikalske evner framfor blondt hår og superstjernestatus.

Anywhere I Lay My Head er et rolig album med en klar signatur. Det gir asossiasjoner tilbake til åttetallet og plateselskapet 4ADs utgivelser. Mest minner det kanskje om This Mortal Coils drømmende pop. Låtutvalget stekker seg fra sent syttitalls til Waits siste album Orphans: Brawlers, Bawlers & Bastards.

Den største musikalske driften bak plata er produsent David Andrew Sitek fra TV on the Radio. Han spilte, sammen med en gjeng andre musikere og Scarlett selvgølgelig, inn albumet inn på litt over en måneds tid i en knøttliten by i Luisiana. Det er ikke Scarlett Johansson som gjør albumet interessant, selv om stemmen hennes faktisk har et visst særpreg over seg. Den er ikke så fløyelsmyk og reinvaska som forventes når en skuespiller som henne gir ut CD. Og den er selvsagt ikke så grov og upolert som Tom Waits sin, som til tider gir lytteren whiskyabstinenser og røyksug. Men den befinner den seg et sted imellom. Bortsett fra denne lille særegenheten blir stemmen for skjør, toneregisteret for begrenset og syngingen for statisk. Sett i forhold til Tom Waits dynamikk. Nå fokuseres det mye mindre på vokalen i disse versonene enn i orginalene, så noen vil kanskje si at det ikke gjør så mye om stemmen skranter litt. Personlig tror jeg det er omvendt, Dave Sitek har skjønt at platas hovedtyngde ikke kan hvile på Scarlett og dermed bare brukt stemmen hennes som èn av mange ingredienser i en suppe av lyder. Dette begrenser Siteks frihet som produsent og resultatet blir han til tider drunker vokalen i alt det instrumentale.

Sporene varierer. I Dont Wanna Grow Up, minner meg mest om ferdiglagrede dance beats på mitt gamle Casio keyboard. Jeg liker det ikke, men de skal ha honnør for å endevende en låt på denne måten. Å få nittitallets Tom Waits til å minne om åttitallets Madonna er jo, om ikke bra, iallfall interessant. No One Knows Im Gone kan nok for noen være mer spiselig enn originalen. Scarlett Johansson hvisker seg nesten gjennom teksten med en stemme like myk som en tempurputa mi. Fint det, men med denne søvnigheten forsvinner også noe av den emosjonelle dybden. Den triste og mørke atmosfæren. Dersom man covrer Tom Waits og ikke klarer å bevare nok av dette må man veie opp med andre virkelig sterke kvaliteter. På Falling Down og Fannin Street dukker David Bowie opp med sin velkjente stemme. Bowie redder på ingen måte plata, men det blir umiddelbart klart hvor mye bedre det hele blir med en sterkere vokal. Da kan vokalisten brukes som et fundament som Dave Sitek kan bygge videre på. Kanskje burde de invitert flere slike gjesteartister? De behøver ikke alle være rockestjerner, bare ha stødige sangstemmer.

Dersom du ikke liker musikken til Tom Waits, men uvilkårlig digger Scarlett Johansson må du gjerne kjøpe albumet. Dersom du, som meg, digger Tom Waits og er litt avstandsforelska i Scarlett Johansson er det derimot fare for at plata fører til mer frustrasjon enn glede.

Per Harald Borgen

Legg til på Nettby /

/ Del på Facebook

Siste saker

Waklevören: 8 år med eggedosis, O`Boy og thrashmetal stand-up

Ingenting: Live

Sheryl Crow: 100 Miles From Memphis

Foreigner med soundet intakt

I Am Kloot: Sky At Night

Korn: Remember Who You Are