Motorpsycho / The Source / Deathprod: Roadwork vol 2: The MotorSourceMasscre
Her er Roadwork vol 2: The MotorSourceMasscre. En spontan, rå og direkte improvisasjonslek mellom Motorpsycho, The Source & Deathprod på Kongsberg Jazzfestival i 1995.
Albumet åpner med Olemanns Kornett, som også er tittelen på The Sources album fra 94. Et album inspirert av Ornette Colemans nye tilnærming til jazzen på slutten av 50-tallet. Denne kvelden leker The Source videre sammen med Motorpsycho og støyprofessor Deathprod.
Neste låt Grindstone, er henta fra Motorpsychos dobbeltalbum "Timothys Monster". I Kongsberg framstår låta som et fyrverkeri av hvinende blåsere, brutalt tunge progmetallriff og vulkanboblende Deathprod-effekter.
I The Wheel (som også er å finne på "Timothys Monster") flyter Deathprods ambiente lydeffekter hele låta gjennom, med stadig økende intensitet. Øker i intensivitet gjør også den i starten så lavmælte prog-psykedelia stemninga. Etter hvert overtar vibrerende buldrebass og kraftfulle, sugende riff. Samtidig skyter The Source sine blåsere fart, for deretter å forsvinne. Låta avsluttes med heseblesende industristøy som kan gi noen og hver pusteproblemer.
Etter at den godt og vel 20 minutter lange The Wheel har trukket sitt siste sukk, hensettes vi til de Finske Skoger. Langt inne i Deathprods stormer høres jamrende og skrikende ulvehyl-gitarer.
I motsetning til Finske Skogers fortettede atmosfære åpenbares et luftig landskap i The Golden Core - den mest iørefallende låten fra tidligere nevnte "Timothys Monster". Den er suggererende vakker, selv om Deathprod og The Source ulmer og skurrer i bakgrunnen. Etter hvert bygger låta seg opp til å bli mektig og symfonisk.
I avslutningslåta dukker Gebhardts banjo opp med romlingane rumsterende i bakgrunnen, slik som på låta Et.no fra soloalbumet "Gebhardt Plays With Himself". En leken og morsom avslutning.
"Roadwork vol 2:The MotorSourceMassacre" anbefales, selv om enkelte vil hevde at partier på albumet kan oppfattes som retningsløse og kaotiske støykakofonier som bare svetter i øra.
Og det skal ikke stikkes under en stol at improvisasjons- og eksperimenteringslysten av og til blir overveldende og kan minne om et brutalt bakholdsangrep.
Likevel, trekløverets samspill er til tider gnistrende. Og Motorpsycho viser igjen at de ikke er redd for å pløye nye musikalske marker.
Del på Facebook | Del på Bluesky