Coldplay: Parachutes
Muligens ingen "Paranoid Android", "Karma Police" eller "Bittersweet Symphony"... Likevel: Coldplay har tatt en klar ledelse i feltet som jakter "Ok Computer"/"Urban Hymns"-prisen år 2000. "Parachutes" er et gjennomført stort album.
I likhet med nesten alle de legendariske rockebanda, liker Coldplay seg best når det går sakte eller sånn passelig sakte - sjelden eller aldri i "rock-tempo" a la Bill Haley eller Jerry Lee Lewis. Coldplay suser ikke avgårde - de smyger seg sakte, men garantert sikkert inn i lillehjernen.
De gjør det ved hjelp av fantastiske melodier, og like utrolig flotte arrangement. De er i utgangspunktet en streit rock-kvartett, men gjør så mye ut av det - uten at innfallene noen gang blir påtrengende. Ingen Penny Lane-trompeter, om du forstår. Heller feeling av en ståbass, et diskret klokkespill, utstudert balanse mellom akustiske og elektriske gitarer. Til fingerspissene sofistikert, likevel kjemisk fritt for jåleri.
Guy Berryman, Jon Buckland, Will Champion og Chris Martin har holdt sammen siden 1998, men kom ikke de fleste av oss for øre før de i fjor leverte "The Blue Room EP". Før det hadde de to EP'er (bare utgitt i Storbritannia) på samvittigheten, og i etterkant har det blitt ytterligere to EP'er ("Shiver", Yellow").
"Parachutes" er med andre ord bandets debut i langspillformat. Arkivers i avdelinga legendariske debuter.
Del på Facebook | Del på Bluesky