Blur: 13
Så var Blur her med enda et album, det sjette i rekken, ti år etter debuten. Denne gangen har de også ny produsent, William Orbit. Han har gitt dem et helt nytt sound, slik at vi mer eller mindre har å gjøre med et helt nytt Blur.
På de foregående albumene har en viss utvikling kanskje vært å skimte, men ikke i den grad det vises på 13. Dersom det er lov å snakke om at et band er blitt voksne, tar jeg meg retten til det nå. Her får man følelsen av et band som har holdt på lenge, og endelig har sluppet mesterverket de hele tiden har jobbet mot. Ikke at foregående album er dårlige. Det er bare at dette albumet skiller seg ut ganske tydelig hva gjelder både låtmateriale, lyd og oppbygning.
13 åpner med singelsporet Tender, en sløy, drivende poplåt hjulpet av The London Community Choir som sørger for et usedvanlig fengende gospelrefreng. Påfølgende Bugman er preget av overdreven fuzzeffekt, og er en kjekk liten pønktrall, etterfulgt av en mod-aktig gladpoper, og det mest typiske Blur vi finner på 13.
Fra å rocke mest fra seg på første halvdel av albumet, drar de det betraktelig ned på resten, med forholdsvis rolige sanger overøst med kreativ keyboardbruk og ambiente stemninger. Og etter berg- og dalbanen på starten føles det deilig avslappende å bare la seg bli drevet med inn i ukjent Blur-land.
Til tider kan den nevnte effektbruken bli noe påtrengende, og pompøsiteten blir litt tung til tider. Men det dreper ikke det de gode melodiene og den ellers befriende produksjonen - og vil svært sannsynlig bli stående som en liten milepæl innen britisk popmusikk.
Her er et dusin gode låter som står sterkt hver for seg, og desto sterkere som et helt album - og med nok variasjon til å bli spilt i hjel i hvilken situasjon det måtte være.
Del på Facebook | Del på Bluesky