Kid Andersen: Rock Awhile

Helt på tampen, kommer årets mest livsbejaende blues-album. Ikke misforstå; her er nok av I'm so lonesome I could cry og My baby just left me og alt det der som ordendtlig blues skal inneholde. Men tittelkuttet åpner med "feelin' good this morning!" - og føler du deg ikke good etter tre kvarter med Kid Andersen aner du kort og godt ikke hva good blues feeling er for noe.


Kid kommer fra Hedmark, og befinner seg fortsatt midt i tjueåra. Han låter som en vaskeekte amerikaner, og har med seg Kedar "Bad Boy" Roy (bass), Martin Windstad (trommer), Sid Morris (piano), og Johnny Cat (gitar). Sjøl spiller Kid gitar og Wurlitzer, i tillegg til at han synger og skriver de fleste låtene.

Mesteparten av låtene er uptempo, men dette laget fikser alt mulig innen bluesen. 14 sanger, ustanselig party - men la meg trekke fram én: "Aquavit Boogie", en hyldest til akevitten, intet mindre - det handler om å get high the norwegian style. Og få for all del med deg lyrikken:

Aquavit, oh I just can't get enough
Aquavit, ha, that's such wonderful stuff
I'm so dritings I could die
I'm so snydens I could spy
Hey, a round for all my friends
Yeah, it's time for this party to begin

Og de velkjente norske orda dritings & snydens & spy uttales selvfølgelig på amerikansk.

Finner du noe bedre 50's rock'n'roll enn Kid Andersen i "I Really Love My Monkey"?

Praktfullt. Absolutt briljant!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Kid Andersen: Greaseland

(14.06.06) Er Kid Andersen i ferd med å bli nasjonens viktigste bluesmusiker? Det vil i så fall være en dristig påstand, i et land der vi ellers kan glede oss over å leve sammen med folk som Amund Maarud, Knut Reiersrud og Vidar Busk. Men det ER noe med Kid. Det er et internasjonalt snitt over alt han gjør; han har dette "noe" som gjør at nettopp han kan bli vår største blues-eksport. Og det skader selvfølgelig ikke at han for lengst har etablert seg i turné-bandet til Charlie Musselwhite.


Kid og Busk til Vossajazz

(16.03.05) Bjørn Berge har ifølge arrangørene måttet melde forfall til årets Vossajazz "grunna ei turnérute som til slutt ikkje gjekk opp" - hva nå det skal bety. Inn fra venstre: Vidar Busk og Kid Andersen.


Ypperlig, Death Cab For Cutie

(13.06.26) Du skal leite lenge for å finne bedre indie-pop/rock.


Perfeksjonistene i Dimmu Borgir

(12.06.26) Dette er ikke ett kjedelig sekund, ikke én feil tone. Musikken vrir og bukter seg, som en slange. Hver eneste låt er et lite mesterverk.


Og nå – len deg godt tilbake, slapp helt av

(09.06.26) Den som leiter finner, er det vel noe som heter. Har du hørt om Johanna Reine-Nilsen?


God dokumentar om Earth Wind & Fire

(09.06.26) Med dokumentaren "Earth, Wind & Fire (To Be Celestial vs. That's the Weight of the World)" fortsetter Ahmir «Questlove» Thompson sin imponerende rekke av musikkfilmer. Etter suksessene "Summer of Soul" og "Sly Lives!" retter han nå blikket mot et av populærmusikkens mest innflytelsesrike band.


The Joy Thieves - sensasjonelt bra!

(09.06.26) Nådeløst, høyenergisk, tungindustrielt dansbar. Om «Apocalypse Pending» virkelig blir lydsporet til verdens undergang, skal vi danse oss til døde, smilende og lykkelige.


Sugar - bråkepop reunion for gamle fans

(08.06.26) En fin søndagskveld med bittersøt kraftpop, bråkete og melankolsk. Slik vil vi oppsummere den amerikanske trioen Sugars «Love You Still»-turné-opptreden på John Dee i Oslo på Punkens dag, 7. juni. (Amerikanerne feirer den 25.oktober.) Helt topp var det imidlertid ikke. I lengden ble det mye fyllmasse, låtene for like og vokalen for begrenset.