Elvis Costello: When I Was Cruel
Det er mye sannhet i påstanden om at de fleste virkelig store låtskrivere i popmusikken gjør sine beste saker i god tid før de er 30. "When I Was Cruel" er dessverre en ypperlig illustrasjon.
Det jeg liker best ved hele plata er faktisk soundet. Veldig tørt, nærmest ikke-produsert; spesielt synes Pete Thomas' trommer nærmest urørt av menneskehender som nærmer seg knotter på en mixepult. Som vanlig bringer han også med seg noen smakfulle blåsere.
Elvis Costello er av typen låtskriver og artist som synes ute av stand til å gjøre noe virkelig slett. Det er noe med uttrykket, noe ved hans intense tilstedeværelse - ja, noe ved hele ham, som gjør at han aldri synes likegyldig.
Stemningsmessig - det har mest med produksjonen å gjøre, mindre med låtmaterialet - er han på vei i retning sin produksjon på 70- og tidlig 80-tall. Dette er veldig langt unna de glatte - men åh! så flotte! - pop-produksjonene han elska for rundt regna ti år siden, en periode som vel toppa seg gjennom samarbeidet med Paul McCartney. (En av låtene, "Soul For Hire", er forresten svært så Macca-inspirert.)
Jeg trodde aldri jeg skulle komme til å skrive det, men dette albumet inneholder faktisk ikke en eneste låt jeg ikke uten videre kan unnvære. Jeg kan ramse noen bra låter - "When I Was Cruel No. 2", "Tart", "Alibi", "My Little Blue Window" og den Tom Waits-inspirerte "Episode Of Blonde" - men heller ikke disse holder noe mer enn bare helt OK Elvis-standard.
Og det holder selvfølgelig ikke. Vi har lov å forvente adskillig mer når en av det forrige århundres virkelig store låtskrivere finner grunn til å gå i studio.
Del på Facebook | Del på Bluesky