Øya'03, lørdag - Festen går videre

(Oslo/Puls): Festivalen skinner om kapp med sola, som om mulig skinner enda mer enn på fredag. Det snakkes allerede om å utvide til neste år, kanskje en ekstra dag, kanskje to? Suksessen fortsetter.


/ /


Mogwai
Mogwai var vel for mange et av hovedtrekkplastrene på lørdagen, etter ny skive og en massiv forestilling på John Dee tidligere i år. Underlig tidspunkt å booke inn et så stemningsfullt og, en får vel si ”mørkt” band som Mogwai på; i solskinnet ti over tre på morgenkvisten, men skitt au, de er kjent for å spille det remmer og tøy kan holde uansett forhold. Dessverre ble det slik denne dagen at verken remmer eller tøy holdt, eller fint lite annet for den del. Uforutsette tekniske problemer gjorde sitt for å ta knekken på hele showet fra første stund, og varte settet, et amputert et sådan, ut. Men når det låt, så låt det, en liten smakebit av det Mogwai er gode for. Fem eller seks låter var likevel alt de klarte å klemme inn på en snau time, en aldri så liten skuffelse når man vet hvor bra dette bandet vanligvis er live. Shit happens som de sier, vi får skylde på sola. Mogwai, vi sees i en mørk kjeller ved en senere anledning.

Equicez
Hva skjer a? I fjor var det Tungtvann som rocka Kaizers av scenen, og i år var det Equicez som tok rotta på Yeah Yeah Yeahs. Selv liker jeg å kalle meg rocker, men når hip-hopen rocker mer enn rocken sjøl er det bare å la seg rive med. Vi forlot base camp på Enga og Yeah Yeah Yeahs for å ta en titt på fenomenet EquicezSjøsiden – og gikk ikke tilbake. Rått, rett og slett, bare å bite i den syrlige epleskrotten. Ok, så hadde de riktignok fått med seg Thomas Felberg fra We på en liten gjesteopptreden, Equicez og We sto jo for den mest velykkede rock/hip hop-konstellasjonen siden Anthrax og Public Enemy, på fjorårets ”Blind”, så rocken var representert på scenen. Likevel blir Mr. Felberg ikke for noe mer enn en statist å regne i det store og det hele. Når så en velkjent figur, Norges motpol til Roger Whittaker, Atle Antonsen kommer slentrende inn på scenen, veit vi hva som skjer; her blir det plystring.

- Først skal jeg ta et solonummer, og så blir det noe greier med noe snakking i bakgrunnen, forteller han før plystreversjonen av Elvis’ ”Are You Lonesome Tonight”, the famous laughing version (den da Elvis fikk latterkrampe altså), fremføres til en, passelig nok, rungende gapskratt. Avslutningsnummeret, sommerhiten ”Barnslig” feires med ballonger og venner og kjente i alle aldre på scenen. Dette var tredje året på rad Equicez inntok Øya… Nå skjønner jeg hvorfor. Det var på høy tid at jeg fikk dem med meg.

Union Carbide Productions
Så var det endelig tid for flere gamle kulthelter. Union Carbide Productions fra broderlandet høstet legendestatus i tidlig steinalder, rockehistorisk sett, for sin Stooges-rock. Etter at de oppløste seg tidlig på nittitallet, utløste det nærmest landesorg i hele Skandinavia og på kontinentet ellers, selv om to av medlemmene gikk videre og startet The Soundtrack Of Our Lives. På Øya er det siste gang UCP gjenforenes, sies det…kan det her slå feil? Ja og nei. Kanskje jeg banner i kjerka, men det tok aldri helt av det her altså. Det blir litt som å ta inn på Plaza for å få sving på ekteskapet (evt. sidespranget) med noe heit elskov, spasere fra apoteket med et brett Viagra, bare for å komme opp på bryllupssuiten og oppdage at esken inneholder fluortabeletter. Når forventningene blir høye, øker også fallhøyden tilsvarende, naturlig nok. Det låter litt platt og tannlaust (nei, jeg sa ikke impotent), og uten de store høydepunktene. Ok, så skal jeg ikke svartmale det hele fullstendig. Jeg skjønner hvorfor UCP har fått den statusen de har, på plate rocker det fletta av mesteparten av garasjemølet som har kommet ut av Skandinavia de siste ti åra, men det gjorde det dessverre ikke på Øya.

Epilog:

Øyafestivalen '03 er historie, og som vi har vært inne på; en suksesshistorie. Bare å ta av seg hatten for et solid arrangement og et bra konsertprogram. Det blir spennede å se hvor det går neste år, enten det blir utvidet til flere


( )

dager, eller om plassen på området kan utnyttes bedre for å øke publikumskapasiteten. En ting er sikkert; festivalen vil vokse...og det er så deilig å tenke på at Monster Magnet allerede er klare for neste års festival! Greit, så fikk ikke vi med oss Røyksopp, og håper det stemmer at det var sånn omtrent middels. Det ble mest rock, øl og gåing i år også. Det skal bli så deilig å komme seg på jobb på mandag så det går an å få slappe av litt.

Fredags-Øya


Del på Facebook | Del på Bluesky

Flerdimensjonalt Black Country

(22.10.25) På menyen: Barokk kammerpop, kunstrock, progressiv folk og eksperimentell rock med subtile skiftninger og variert musikalsk tilnærming. Black Country, New Road - til tonene av "I Dovregubbens hall" ankommer de scenen, etter at vi først har latt oss forføre av oppvarmerne Westside Cowboys’ skranglete americana med snitt av The Pogues.


Nonne - kompromissløs elektro-rock magi

(21.10.25) Ikke la deg skremme av navnet. Nonne er et band fra Tromsø med Erlend Skotnes på trommer, synth og elektronikk og Gustav Eidsvik på bass og vokal. Og dette er noe av det feteste som har kommet fra nord de siste årene.


Men rocken var så definitivt ikke død!

(20.10.25) «Det finnes ingen bra rockeband for tiden» leser jeg stadig vekk på SoMe. «Alt var så mye bedre før, og jeg hører bare på de gamle skivene mine!»


Slitesterke «Horses» holder seg godt live

(19.10.25) Betydningen av å høre et album fra første låt på side 1 til avslutningen av side 2 kan knapt overvurderes. Dette ble klart da ikonet Patti Smith, dypt involvert og konsentrert med hjelp fra selveste Lenny Kaye, valgte å gjøre ære på «Horses» - 50 år etter utgivelsen.


Knall rifftung rock’n’roll med The Hives!

(18.10.25) Blinkende westerninspirerte smokingdresser, frekk, eksplosiv rock n roll med punk energi og vittige kommentarer. The Hives ledes av en av verdens mest karismatiske og selvsikre frontfigurer – og han fronter et stramt, veloljet band. Vi koste oss glugg med rockeklisjeer og rifftung garasjerock som fungerer også i 2025.


Vidar Lønn-Arnesen (1940-2025)

(17.10.25) Vidar Lønn-Arnesen er død. En av landets mest markante forkjempere for populærmusikken er borte.