Øya'03, fredag - Sol, sommer & suksess.

(Oslo/Puls): Øyafestivalens femte runde ble ikke uventet en solid opptur. Over 20.000 besøkende hadde ikledd seg festhumøret for å feire den varmeste sommeren på årevis med et to dagers bad i sol, øl og forrykende liveopplevelser i Middelalderparken. Det var godt som gull.

---

/ /

Av Torgeir Kjeldaas // 12.08.03

---

Det er på tide å innse at Øya er en solid utfordrer til Quart, den utkonkurrerer lett pengemaskinen i Kristiansand når det kommer til sjarm, trivselsfaktor og publikumsvennlighet…hvis vi ser bort i fra at en flaske vann kostet 30 kroner og at nistepakken du hadde tenkt å kose deg med i sola ble konfiskert ved inngangen da. Dette i utgangspunktet lille irritasjonsmomentet blir hakket større når det forklares med ”sikkerhetsmessige årsaker” i programheftet. Si meg: NÅR VAR EI SKIVE MED BRUNOST SIST EN SIKKERHETSRISIKO?! Det er en fornærmelse mot både publikum og deres respektive matpakker. Kan dere ikke bare innrømme at dere vil tvinge alle til å legge igjen mest mulig grunker i matbodene? Da hadde det vært greit. Sånn. Godt å få det ut før vi går videre. Jeg må jo få lov til å klage på noe?

El Caco

Det er godt å kunne konstantere at norsk musikk aldri har vært bedre, noe El Caco er et særdeles hyggelig eksempel på. Etter å ha levert en av de råeste rockeskivene så langt i år, er det bare rett og rimelig at de blir invitert på noen av norske festivalene også, så langt er det stort sett utenlands at folk og fe har lært seg å sette pris på noe av det beste rocke-

El Caco: Heite saker (Foto:Torgeir Kjeldaas/Puls)

Norge har å by på. El Cacos beinharde rock funker som jern i den brennheite sola, og når de sjangermessig ofte omtales som ørkenrock får en vel si at det er den mest passende beskrivelsen, iallfall denne glovarme fredags- ettermiddagen. De overbeviser stadig som liveband, og selv om de gjør seg best på en mørk rockkeklubb, er det helt overlegent når lokomotivet El Caco sørger for at låter som ”Marionette” og ”I’ll Play” ljomer utover Enga i solskinnet.

The Blood Brothers
Det er lett å bli skeptisk når band blir så kritikerrost som The Blood Brothers. Varsellampene blinker ”hype” i rødt og gult og blått og litt til. Men, og heldigvis for det, i deres tilfelle ser det ut til å være velfortjent ros de har mottatt for albumet ”Burn Piano Island, Burn”, utgitt på selskapet I Am Recordings, drevet av den ikke helt ukjente produsenten Ross Robinson. Det er en rå og intens oppvisning i moderne hardcore de leverer, kaotisk men likevel velkalkulert nok til å se den røde tråden midt opp i det hele. Jeg ergrer meg over at jeg ikke har fått satt meg inn i dette grundigere fra før, det blir litt for krevende å henge med på notene uten å ha noen særlig kjennskap til låtmaterialet. Jeg har bare meg sjøl å takke, tenker jeg der jeg står, skiva kjøper jeg på mandag.

Crash
En av de mer positive overraskelsene på Øya dette året het Crash, kom over fjellet fra Bergen, og trakk opp stemningen ytterligere med sin indie-emo-pop-rock-ettellerannet. En virkelig staselig mikstur mellom gode melodier og et røft lydbilde gjorde de til et hyggelig nytt bekjentskap for meg. Tankene går lett til band som The Promise Ring, men med mer rufsete kanter som gjør sitt til at særpreget er intakt, og som liveband overbeviste de nok til at jeg gjerne stikker tommelen i været.

Pretty Girls Make Graves
Seattle-kvintetten Pretty Girls Make Graves tok undertegnede fullstendig på senga med sin melodiøse indie da de gjestet SoWhat! med Jr Ewing i fjor sommer, og det var med stor entusiasme jeg mottok nyheten om at de var klare for årets Øyafestival. Etter intens lytting på skiva ”Good Health” det siste året, var jeg nå parat til å ta imot

( Foto: Lene Hoem Røysum/Puls)

PGMG med begeistrede never høyt til værs. Og skuffe gjorde de ikke. På den lille scenen i Vika beviste de nok en gang at den gode rocken i Seattle lever i beste velgående. Anført av vokalist Andrea Zollo geleidet de et entusiatisk publikum inn i skumringen, og det er så deilig lett å la seg rive med når låter som ”Speakers Push The Air” og ”Sad Girls Por Vida” rett og slett ikke gir deg annet valg enn, ja, å la deg rive med. Med så stemningsfulle og oppfinnsomme gitarpartier at man nesten blir matt, sto PGMG for et av de store høydepunktene på hele festivalen.

Turboneger
- Jeg gleder meg så sinnssykt til Turboneger
- Å? Hva slags musikk spiller de?
- Vet ikke, tror det er noe slags rock.

Sånn låter det på Øyafestivalen når Norges største kultband reiser seg fra kultstatusen og blir allemannseie. Det er riktig å like Turboneger nå. Man skal like Turboneger nå. Vel, det har vært riktig å like Turboneger lenge, rett og slett fordi det har vært et knallfett band i godt

Turboneger: På hjemmebane ( Foto: Lene Hoem Røysum/Puls)

over et tiår, så det er faen meg på tide. Man kan lett bli nostalgisk når en ser Hank & co i sitt livs form blåse publikum på Enga over fjorden til Vippetangen, når en tenker på den desemberkvelden i ’96 man så jævelskapen spille på den knøttlille Råkker’n noen få hundre meter lengre ned i Gamlebyen. Hvis noen hadde spådd den suksessen Turbo har i dag den gangen, skulle jeg spandert en helaften på Bjerke Travbane på vedkommende. Jeg hadde satt gryna mine på hvilket som helst øk du hadde bedt meg satse på (vi kunne delt fortjenesten 70/30 i min favør, greit det når du insisterer). Du hadde vært en profet uten sidestykke selv i bibelhistorien.

- Det er deilig å værra hjemme!, roper hertugen til et folket, og det er jævelsk godt å ha dem her og, mens ”Scandinavian Leather” går sin seiersgang verden over. Alle vil ha en bit av Turboneger, og alle får, til og med festivalens blindpassasjerer på motorveibrua rett på utsiden av området får være med og rope ”I Got Erection” på oppfordring fra Hr. Von Helvete når det er tid for det etterhvert så velkjente ekstranummeret.
Settet forøvrig byr heller ikke på de store overraskelsene, men det trenger det heller ikke når samtlige låter er av ypperste kaliber. Turboneger anno 2003 - bedre enn noensinne.

Lørdags-Øya

---

Del på Facebook | Del på Bluesky