Sweden Rock søndag: You can't stop Rock n' Roll!
(Sölvesborg, Sverige/PULS): Hvem skulle trodd at selveste Twisted Sister skulle stå på en scene igjen? Med sminke? Foran tusenvis av tilskuere? Sweden Rock ble første offisielle gjenforeningskonsert med de gamle heltene. Men før det: Timesvis med morsom nostalgi.
Twisted Sister, Uriah Heep, Yes m. fl. / /
Plakaten for denne festivalen kunne likegodt ha vært anno 1987 eller der omkring. Med unntak av noen få nye og ferske navn besto festivalens siste dag av flere gjenforeninger og møte med gamle helter.
MASTERPLAN
Men det begynte med et fersk band, med et par-tre kjente fjes. I fjor sluttet gitarist Roland Grapow og trommeslager Uli Kusch i Helloween for å starte Masterplan. Vokalist ble vår egen Jørn Lande kjent fra band som Vagabond og Ark.
De har forlengst gitt ut sitt debutalbum, og har fått svært gode skussmål for det. Live har de også gjort sitt, og de har gjennomført en lengre turné med Hammerfall som blant annet tok dem til Oslo og Rockefeller tidligere i våres. Sweden Rock-settet besto av låter fra debutalbumet, men de streifet også innom den Roland Grapow-skrevne låten "The Chance" fra Helloween-albumet Pink Bubbles Go Ape fra '91. I Jørn Lande har tyskerne funnet en ekstremt dyktig vokalist, og uten å være patriotisk må man nesten kåre han til festivalens desidert dyktigeste sanger.
SEPULTURA
Årets mest aggressive opptreden kom ikke uventet fra brasilianske Sepultura. For de litt yngre i publikumet (les:yngre enn 30 så ble bandet godt mottatt.
![]() Sepulturas Derrick Green (Foto: Odd Inge Rand) |
Roorback er deres nye plate, og denne uken spiller de også på Rockefeller i Oslo. Vokalist Dennis Green har forlengst blitt varm i trøya etter at Max Cavalera takket for seg på slutten av 90-tallet. Populariteten har vel dalt litt, men Sepultura anno 2003 er ikke noe urelevant band. Repertoaret i dag består av låter fra hele karrieren, fra de nyere "Choke", "Messiah", "Apes Of God" og "Come Back Alive" til de eldre publikumsfavorittene "Arise", "Beneath The Remains" og avslutningsnummeret "Roots Bloody Roots".
Y&T
Dave Meniketti & co. eksisterer fremdeles, selv om det ved flere anledninger har vært kroken på døra. Årets utgave består av 3/4 av originalbesetningen, noe som ikke er dårlig. Kun gitarist John Nyman er "ny", mens folk som Leonard Hayes og Phil Cannon fremdeles er i rekkene til sjef Meniketti.
![]() Dave Meniketti har "det" fremdeles (Foto: Odd Inge Rand) |
De gav ut en rekke suksessfulle album på 80-tallet, og Sweden Rock-konserten begynte med tittelsporet til kanskje den beste av dem; Mean Streak. Standarden var satt, og det var bare å lene seg tilbake å oppleve godbit etter godbit fra deres sterke back-katalog. "Eyes Of A Stranger", "Dirty Girl", "Rescue Me", "Winds Of Change", "Hurricane" og "Barroom Boogie" er alle låter du trodde du hadde glemt, på lik linje med Krokus' konsert dagen før. Dermed ble Y&T også en meget positiv overraskelse. Deres største hit sto ikke på setlisten, men Dave Meniketti ble pent nødt til å ta oss igjennom "Summertime Girls" likevel, og bra var det.
YES
Neste store begivenhet på samme scene ble Yes. På en måte ble dette også en gjenforening, i og med at keyboardist Rick Wakeman ikke har vært innom bandet siden de få konsertene rundt Keys To Ascension fra 1996.
![]() Jon Anderson med klokkeklar stemme. (Foto: Odd Inge Rand) |
Konserten startet med den vante fanfaren, før vi fikk oppleve et sett med et par overraskelser. De startet med Siberian Khatru og siden de har så lange låter var dette det eneste bandet som fikk hele to timer til rådighet på festivalen. Wakeman så ut til å storkose seg, og kameratskapen lyste lang vei fra et tent band. Overraskelsene besto av Tormatos "Don't Kill The Whale" og Fragiles "South Side Of The Sky". Veldig gøy var det å høre igjen majestetiske "Heart Of The Sunrise". Det virket som Yes var i skikkelig Fragile-mood denne dagen, og derfor fikk vi også kanonlåta "Long Distance Runaround" og selvfølgelig "Roundabout" som ekstranummer. Helt på tampen avsluttet legendene med "Starship Trooper", og vi får håpe at Rick Wakeman blir lengre nå enn forrige gang, forhåpentligvis inn studio-dørene også.
URIAH HEEP
I det vi var i skikkelig progrock-modus ble det en naturlig overgang fra Yes til deres landsmenn i Uriah Heep. De er adskillig skarpere i kantene enn Yes, men har sine nydelige øyeblikker. I deres sett på Sweden Rock ble det mye gammalt bra materiale.
![]() Bernie Shaw i Uriah Heep. (Foto: Odd Inge Rand) |
Besetningen Uriah Heep har nå har de hatt siden midt på 80-tallet, og det er dermed den besetningen som har levd lengst i dette bandets noe kronglete historie. Til høsten lover de også nytt album og dobbelturné med Deep Purple. Til Sverige kom de rett fra turné i Russland, og det var et band med mye overskudd og spilleglede som imponerte foran et stort publikum på festivalens nest største scene søndag kveld. "The Wizard", "Sweet Freedom", "July Morning", "Gypsy" og "Sunrise" var prikkfritt gjennomført. Scenetekken til Bernie Shaw var upåklagelig og Mick Box har minimale problemer med å skape total magi fra gitaren. Avslutningsvis fikk publikum "Look At Yourself", "Birds Of Prey" og "Stealin'" før Heep fikk med seg hele publikum i allsang på "Lady In Black". Et av festivalens desiderte høydepunkt.
TWISTED SISTER
Nervene til både vakter, scenepersonell og festivalledelse var nok i høyspenn foran den største gjenforeningen på årets Sweden Rock. På scenen sprang teknikere rundt hverandre som Monty Pythons 100-meter for folk uten retningssans. Med grunn egentlig, for i løpet av TS' opptreden skjedde det merkelige ting fra Sweden Rocks største lydanlegg.
Men konserten ble ikke spesiellt skjemmet av at det opptil flere ganger hørtes ut som, i følge gitarist Jay Jay French, T-banen til New York ut høyttalerne på festivalens hovedscene. I tillegg sviktet Dee Sniders trådløse mikrofon, og han brukte like godt resten av konserten til å lage et lite helvete for festivalens scenepersonell i det de sprang rundt med ekstra monitorer og gud-vet-hva. Men Twisted Sister er vant med kaos, da deres eneste offisielle live-video for 1984 kan betegnes som et eneste stort og ubeskyttet sirkus.
![]() Dee Snider - scenepersonellets favoritt (Foto: Odd Inge Rand) |
Hva så med konserten? Jo, Twisted Sister har virkelig øvd siden de la inn årene for 16 år siden. Hvem vet hva de fire utenom Dee Snider har gjort i mellomtiden, utenom at vi kan slå fast at bassist Marco Mendoza har spist en god del. Spillemessig var Twisted Sister på høyde med deres glansdager, og det låt langt fra et hobbyband som man skulle fryktet. Sminken satt som den skulle, og bandet pøste ut kjente og kjære låter etter at bombene hadde gått av for første gang på "What You Don't Know". Et fullpakket festivalområde ble skikkelig våte når himmelen åpnet seg, men det la så absolutt ingen demper på en strålende nostalgitur gjennom "Be Chrool To Your Scuel", "Under The Blade", "You Can't Stop Rock n' Roll", "We're Not Gonna Take It" og selvfølgelig "I Wanna Rock". Et ekstatisk ekstranummer-sett besto av "Come Out And Play" før et lengre publikumsfrieri fra sjefs-sister Dee Snider tok bandet inn i "S.M.F.". Da dyvåte publikummere hadde snudd ryggen til scenen og var på vei ut, ble hele himmelen badet i fyrverkeri og Sweden Rock Festival 2003 var gått i historiebøkene.
En maktdemonstrasjon av dimensjoner i forhold til at gamle helter fremdeles kan trekke mye folk og spille knallbra konserter. Ikke en eneste opptreden på årets festival var skuffende, og samtlige band og artister virket veldig tente av det store publikumstallet og deres engasjement. Man får bare begynne å glede seg til neste år med en gang, og kanskje håpe på flere gjenforeninger? Mine aftenbønner går i retning av at David Lee Roth skværer opp med resten av gutta i Van Halen, og at Mötley Crües halvveis annonserte avskjedsturné tar turen innom Sweden Rock 2004. Jeg kan ikke vente.
Les også Sweden Rock lørdag
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.