Kjetil Rolness: Bakmålsordboka
- Mangler du ord? Blir du ofte målløs? Dette er boka som hjelper DEG!, står det på baksida av vårt siste tilfang på ordbok-stammen, Bakmålsordboka. Ironiens fyrste - Kjetil Rolness - har tatt steget over fra sosiologiens domene og over i lingvistikken. Ved hjelp av en rekke "nyord" og ironisering over en del etablerte, gjør Rolness et tilsynelatende forsøk på å utvide ordforådet og dermed begrepsapparatet vårt. Dessverre ligger det meste på et så umodent og pubertalt plan at man lett begynner å dra forfatterens motiver i tvil. For dette ligner mer på russtimulert nach-spielhumor av den typen som bør forbli på nach-spielet.
Det har kommet en rekke interessante norske ordbøker de siste åra. De mest interessante er den meget seriøse etymologiske ordboka - Våre Arveord - som også ble anmeldt i PULS tidligere år. For to år sida kom Hans-Jørgen Wallin Weihle med en omfattende ordliste for Rusmiddel-slang, og ikke lenge før utga Cappelen Digitalnomade - et forsøk på å fange opp en rekke flyktige og blivende ord og fraser i informasjonsalderen og markedsliberalismens kjølvann.
Jeg veit ikke hvor Rolness - som ellers er en utmerket skribent, forfatter og entertainer - fikk idéen til denne ordboka, men det var definitivt ikke på universitetet. Antakeligvis på en eller annen ironifest eller i bandbussen på vei til spillejobb med ironibandet sitt.
Eksempelvis får vi servert at Tele-HIV er et "Livsfarlig virus som overføres via tellerskritt" som et døme på den type ironi som vrir en gammel frase og gir den nye betydning. Her er forfatter'n utelukkende ute etter å være morsom; å tilføre verden tre-sekunders plumpheter og blir således et offer for sin generasjons egen grunnhet.
Mye blir liggende på et tilgjort misforstått-nivå slik vi husker det fra humor-ordlistene og Fra Barnemunn-bøkene som De Første Menneskene Het Hans Og Grete; bøker fra 80-tallet med naive og ekte barnesitater. Den store forskjellen her ligger selvsagt i hvem som har kommet med utsagnene.
Da treffer han langt dypere med sin nye definisjon av Korridorpolitikk som han definerer som en "Særnorsk feilprioritering i helsevesenet som fører sykehuspasienter ut på gangen". Ved å ta det gamle maktbegrepet og styre det ned mot politikernes Akilles-hæl, foretar han et kunstgrep som samtidig sparker oppover i systemet. Det er betraktelig mer elegant og enn å ironisere nedover i en banalisering av et begrep som Spiseforstyrrelser - som her betyr "Irriterende avbrudd eller uro under måltidet, noe kjendiser ofte blir utsatt for".
Denne type oppslagsord er dessverre i flertall i boka, som viser at forfatteren ikke helt mestrer overgangen fra en situasjonsbestemt muntlig stil til bokform. Men ironisk nok er også noe av kjernen i ironigenerasjonens humor, at den ikke er interessert i å skille mellom hvilken vei den sparker eller ironiserer over, og reflekterer således sitt kjølige indre ved å by på lite av seg selv.
Paradoksalt er Bakmålsordboka et viktigere sosiologisk enn lingvistisk bidrag, gjennom å dokumentere tidsstrømninger og ironigenerasjonen selv, både på et metanivå som speiler generasjonens type humor - og på et konkret nivå som reflekteres gjennom hvilke ord og betydinger vi får servert.
Men fordi ordtilfanget i altfor stor grad er henta fra forfatter'ns egen fantasi - som riktignok til tider er imponerende - har nyordene ikke nok frekvens til å bli tatt alvorlig på et lingvistisk plan. Med mindre den skulle bli en kjoskvelter...
Del på Facebook | Del på Bluesky