Unni Wilhelmsen: 7
Med sitt nye album, 7, fremstår Unni Wilhelmsen som en av våre mest rutinerte kvinnelige singer-/songwriters. Hun gjør det imidlertid ikke lett for seg selv eller publikum; 7 er fylt av voksenpop som krever gjentatte lyttinger før man får grep. Men hva gjør vel det når Unni synger så vakkert som det hun gjør?
Unni Wilhelmsens forrige skive, Til Meg, fikk påfallende spredt mottakelse i pressen. Dette er nok grunnen til at Unni denne gang har valgt å pryde den nye platas omslag med seks terningeøyne, og coverets bakside har ett. En ironisk respons til landets plateanmeldere. Forøvrig, summen av antall øyne blir syv, og plata er Unnis syvende utgivelse.
Uansett, med seks tidligere utgivelser, med både ros og ris til respons, har Unni Wilhelmsen høstet solide erfaringer før hun denne gang på nytt bega seg inn i studio. Og det skinner igjennom. Hun virker fokusert og moden. Her er det få fiksfakserier. Intet jåleri. Bare komposisjoner som setter melodien i sentrum, med øvrig instrumentspill som utfyllende effekter til Unnis stemme.
Med dette har imidlertid Unni gjort det vanskelig for seg selv - og sine tilhørere. Plata krever nemlig at man har tålmodighet til å gi den en hel del lyttinger før ting synker inn. Her er det ingen produksjonsmessige triks som hekter deg fast. Når det er sagt, Unnis stemmen er imidlertid fengslende nok. De fremste låteksemplene må være ”Orange” og ”Lucky”, to utmerkede låter som yngre artister som Maria Mena eller Marit Larsen ville ha strammet mer inn rundt refrenget, men som den modnere Unni våger å la bevege seg i et mer åpent landskap.
Det er ingen tvil om hvilken tradisjon Unni Wilhelmsen ønsker å stå i. Plata bugner av referanser til våre fremste internasjonale, kvinnelige singer-/songwriters. Lenge før platas coverlåt, Joni Mitchell sin ”Both Sides Now”, dukker opp som spor ni, har man avslørt Unnis forkjærlighet for den canadiske visesang-legenden. (Ja, Unni har også brukt ”Both Sides Now” i livereportoaret sitt i en årrekke.) Låter som ”Space Opera” kunne ha vært skrevet av Sheryl Crow, og man når man for eksempel hører ”Pedestrian Slow” kan også gjette seg til at man kan finne et par Suzanne Vega-skiver hjemme hos Wilhelmsen.
Man kan lure på om at det er et stort nok marked for Unni Wilhelmsens musikk her til lands, til at hun noen gang vil kunne oppnå et tilsvarende renommé i Norge som det hennes kvinnelige forbilder har høstet internasjonalt. For Wilhelmsens tilhengere kan man jo nesten håpe på at det aldri skjer. Hennes sarte og følelsesladde musikk kler da virkelig små og atmosfæriske konsertlokaler best.
Del på Facebook | Del på Bluesky